Banal ballerock

Lucky Lew har gjennomført sin dannelsesreise, og kommet tilbake fra Los Angeles med ny skive og mye selvtillitt. Litt for mye, kanskje.

Bergensbandet plasserer seg trygt og godt i ufarlig stonerrock-båsen, med primitive Kiss-riff og bluesy vokal. Som et litt sofistikert Gluecifer eller snilt Span. Skiva har sine høydepunkter. Andrelåta «Only for a while» er faktisk en herlig uforutsigbar riffest, og et par andre låter, som den ørkenaktige «Soakin’ Tired Smokin’ Wet» trekker også opp.

Produksjonen er glatt og perfekt, noe som i denne sammenhengen ikke er en hedersbetegnelse. Produsent Sylvia Massy har en imponerende CV, som blant annet inneholder Tool-skiva Undertow. Likevel låter det temmelig tannløst, og merkelig sterilt. Skiva mangler nemlig råskapen som gjorde nevnte Gluecifer så fett.

Ballerocken de så hemningsløst skryter av å fronte er jo avhengig av, nettopp, baller, og Lucky Lew fremstår som snille gutter (pluss ei jente) som prøver å tøffe seg. Det er sjelden særlig heldig. I tillegg kunne tekstene vært skrevet av en middels skoleflink femtenåring. Banalitetene gjør lytteropplevelsen ekstra enerverende.

I’ll score with my bittersweet sting. And/or with the song that I sing. I’m sure we’ll be a supercool thing. Alexander Rybak hadde vært stolt.