Absurd samlemani

Med bøker som «De hengte revenes skog», «Kollektivt selvmord» og «Den elskelige giftblandersken» har Arto Paasilinna gjort det til en vane å bruke noe unormale karakterer i sine romaner. «Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting» tar for seg en lidenskap for samling som strekker seg utenfor fornuftens grenser. Juristen Volomari Volotinen vokser opp i Finland på 1940-tallet. Han gifter seg med en tjue år eldre kvinne som må venne seg til mannens enorme interesse for gamle gjenstander. En reise gjennom store deler av Europa resulterer i mer eller mindre interessante funn, deriblant Lenins skinnlue, Jesu nøkkelben, Tarzans badebukser, Pavens bjeller og Europas eldste fittehår. Alt kjøpes for latterlig høye summer og lagres i et skur i utkanten av Helsinki.

Hvert samleobjekt har fått sitt eget kapittel i boka, noe som gjør det enkelt å følge med. Alle kapitlene er derimot ikke like interessante. Når hvert avsnitt nærmest fremstår som en egen novelle uten nevneverdig sammenheng med de øvrige, blir det også vanskelig å feste grep om en sammenhengende historie. Det bygges heller ikke opp til noe høydepunkt, selv om ekteparet tydelig mister grepet mot slutten når kona bruker Volomaris nyinnkjøpte bombekaster til å fyre av mot et forsvarsløst eldrehjem.

Til tross for noen kjedelige partier, er dette et ålreit avbrekk fra pensumlesningen. Boka bekrefter at samfunnet er fullt av gærninger som lever i sin egen boble. Om dette virkelig er finsk kultur, har Paasilinna i alle fall vekket reiselysten.