Flat handling i god innpakning
Karina Karlsen Aase debuterer med godt språk om en blass studenttilværelse i regnbyen, men med en statisk handling savner jeg mer kjøtt på beinet.
I debutromanen Lidefjes følger vi 23 år gamle Kathrine, en nokså alminnelig bergensstudent, gjennom romjulen. I en ytre handling av fester, lite penger og x antall dagen derpå, får vi innblikk i Kathrines tanker og vennskap, og forelskelsen i Lidefjes; en medstudent fra høye akademiske kretser, som føles alt for god for eks-pønkeren Kathrine.
Det er en kunst å formidle godt om livet som skjer mens vi venter på de store øyeblikkene – noe om den draumen me ber på. Aase evner det med velskrevne skildringer, slik som av det første møtet med Lidefjes: «Bladene hadde vært matte paljetter i gult og grønt. De raslet modig som om de aldri skulle falle fra treets armer. Verden hadde luktet lunken jord». Dette er ren behagelig lesing, og hun treffer godt med både overførte og faktiske betydninger.
Kapitlene er inndelt i dager, hvor vi gjentatte ganger blir med på fest og møter de samme vennene. Dessverre tråkkes de samme stiene litt for ofte, fra et gulvkaldt kollektivt til jobben på kantina, universitetet på høyden, og fester i trange smau – og så hjem igjen. Her forblir handlingen noe flat i mangel på spenningstopper, men forfatteren vet heldigvis å fylle tomrom med matnyttige passasjer og refleksjoner, som løfter lesningen som helhet.
Les også: Én HF-gutt anmelder en annen: HF-guttens diktsyklus.
Aase tar flere ganger i bruk vittige similer og politiske stikk om omgivelsene; som mannen i pønkesjappa som ser ut som han har «tilbrakt de siste tredve årene på vandring gjennom Vest-Berlins alternative klubbscener». Ironisering over å føle seg bedre enn middelmådige mennesker helt lik en selv og galgenhumor om å hoppe fra Puddefjordsbroen får også plass: «Herfra kan man seile med hodet først ned i vannet, eller asfalten. Alt ettersom hvor sikker man var på hva man ville.»
Tittelkarakteren Lidefjes ankommer byen med Bergensbanen litt på overtid. Heller enn å snu handlingen på hodet, fremstår han som en biperson og representant for ulykkelig kjærlighet. Men, så er det jo ikke så stort, det heller – for uten frisk innsikt i forelskelsens evige runddans, sitter jeg bare igjen med den samme historien om alle i tyveårene.
Velskrevne skildringer gjør Lidefjes til et verdig tidsfordriv, men den er ingen åpenbaring av en bok. Er du student med pensumlister lengre enn Problemveien, hadde jeg ikke satt den på prioriteringslista.
Les også: Standup-anmeldelse: Sjarm uten variasjon.