Glemmeboka

I Rastløs forsøker debutant Kenneth Moe å fange ensomhet og uforløst begjær mellom to permer. Resultatet er så som så, og vil nok raskt bli glemt.

Bokens «jeg» sitter i sin fars gamle stol og skriver brev til dama han aldri fikk. Han har isolert seg på et rom og ser verden gjennom ødelagte persienner. Ingen kan se inn, men han kan likevel se ut. Et rom som lukter av egen svette og søtlig av sæd. Han sitter og runker til egen ensomhet, kjærlighetssorg og selvmedlidenhet. «Jeget» forsøker å komme frem til selvinnsikt og meningen med livet gjennom litteratur og skriving, uten å komme frem til annet enn at meningen med livet er å trekke forhastede slutninger.

Kenneth Moe er Pelikanen forlags første debutant. Ifølge romanens bokomslag er den en ulydig kortroman, fortalt gjennom aforiske betraktninger og små episoder(...). Hva de mener med ulydig er ikke godt å si. Rastløs er ganske konvensjonell både rent stilistisk og innholdsmessig. Det er ingen nye innsikter å hente i Moes tilnærming til ung-mann-opplever-avvisning-kjærlighetssorg-ensomhet-forsøker-å-finne-seg-sjæl-tematikken. Det finnes flere fine setninger i Rastløs, som «jeg har alltid slitt med å skille selvforakt og selvinnsikt» og «jeg er full av løsninger, men løsningene er ikke interessante, slik problemer er interessante, for løsninger er ikke meg, slik problemet er det». Setninger som fanger gjenkjennelige tilstander i fine, enkle formuleringer. Men disse spredte glimtene er ikke nok, og det føles som om man har lest boken før.

Rastløs av Kenneth Moe er fin, men ikke fin nok til at den skiller seg ut. Den er rett og slett ganske uinteressant.