Klokt om døden i vår tid

Skrekkbilder av likkister som kjøres på samlebånd fra sykehusene i Italia, daglige oppdateringer om tusenvis av dødsfall verden over, unge mennesker som trekker sine siste åndedrag gjennom slangene fra en respirator: Koronavåren har vist oss døden i stor skala.

Samtidig har den offentlige samtalen om døden uteblitt. Ikke siden Per Fugelli ga døden et ansikt i 2017 med sine åpne og sympatiske refleksjoner om angsten for å ta farvel med de sidene av livet vi holder kjærest, har noen våget å gå i dialog med den. Hva er det med døden som gjør den så vanskelig å snakke om?

I Hva er døden, det siste tilskuddet til Universitetsforlagets «Hva er»-serie, retter filosof Espen Gamlund og lege og filosof Carl Tollef Solberg søkelyset mot dødens mange mysterier. Som de selv påpeker i bokens innledning, ønsker de å ta opp igjen stafettpinnen fra Fugelli, med spesifikt trykk på den sekulære døden som gjenstand for undring og utforsking. Et viktig utgangspunkt for forfatterne er å utfordre forestillingen om døden som noe utelukkende negativt. Kan døden også bære med seg noen positive sider? Hvis dette er tilfellet, kan en bevisstgjøring om vår egen dødelighet i så fall tvinge oss til å få mer ut av den lille tilmålte tiden vi har til rådighet?

Med en analytisk og nøktern tilnærming utforsker forfatterne ulike sider ved døden, som dødsritualene, dødsfrykten, aktiv dødshjelp, evig liv og ettermæle. Den sekulære inngangen er et godt grep fra Gamlund og Solbergs side, da vi som forfatterne påpeker lever i et samfunn hvor stadig færre av oss er religiøse. Religionen kan følgelig ikke gjøre krav på sin tradisjonelle definisjonsmakt over ritualene vi knytter til døden og etterlivet. En bok om døden i 2020 må også ta høyde for de mange som utelukker forestillinger om paradis og helvete.

Fagfilosofene Gamlund og Solberg er, som vi kan forvente, godt oppdatert på de viktigste linjene innen «dødsforskningen». Her skal de også ha skryt for evnen de har til å videreformidle forskningen til de mange teoretikerne vi møter i den kompakte fremstillingen. Eksempelvis setter de mentalitetshistoriske utviklingstrekkene til historikeren Philipe Ariès og sosiologen Tony Walter en fin innledende ramme for en samtale om døden i vår egen tid, ved å peke på at døden har gått fra å være noe naturlig (slik mennesker omgikkes den i antikken og middelalderen) til å bevege seg mot noe unaturlig, byråkratisk og medisinsk som følge av sekulariseringen og den moderne verdens framvekst. Det er ikke lenger skjelettet, men pasienten i sykesenga dekket av slanger som utgjør vår tids bildet av døden.

Også den greske filosofen Epikurs berømte paradoks – at døden grunnleggende sett ikke betyr noe for oss levende, da vi allerede har sluttet å eksistere når vi er døde, derfor eksisterer den ikke – blir godt gjort rede for i diskusjonen om dødens negative sider. For forfatterne er det tapet av muligheter som gjør døden så vanskelig å forsone seg med. Når du først dør, har du ikke mulighet til å utrette de mange tingene du hadde ønsket. Selv om døden i seg selv ikke nødvendigvis er noe vi burde frykte, har vi gode grunner til å reflektere over hva den faktisk fratar oss. Slik tvinger døden oss ifølge forfatterne til å tenke over hvordan vi vil utnytte de sparsomme årene vi har til rådighet, snarere enn om vi lever som om den ikke fantes.

Les også: «Kan salte fuglefrø redde verden?»

Kapitlet om dødshjelp oppleves også som en takknemlig vei inn i et omfattende og betent tema. Særlig begrepsavklaringene og de etiske refleksjonene om forskjellen mellom aktiv og passiv dødshjelp gir leseren gode forutsetninger for å ta egen stilling i debatten. At forfatternes eget synspunkt skinner igjennom er riktignok uunngåelig, men fremstillingen blir aldri formanende. I samme kapittel streifer også forfatterne innom temaet selvmord, et område som bare blir sparsomt behandlet. Gitt den rikholdige filosofiske litteraturen som finnes om temaet og den evige aktualitetsknaggen, er jeg overbevist om at Gamlund og Solberg kunne bidratt med et konstruktivt innlegg i selvmordsdebatten om de bare hadde hatt mer plass til rådighet.

Bokens avslutning tilbyr interessante perspektiver om etterlivet – det aspektet ved døden man fra religiøst hold kanskje har vært mest opptatt av. Forfatterne viser at det også er mulig å snakke om et sekulært etterliv. I vår tid er det særlig interessant at vi i tillegg til våre fysiske spor etterlater oss et digitalt ettermæle, som vi ikke selv har kontroll over når lyset slukkes. Hvem som tar over ansvaret for den avdødes Facebook-side eller e-postkontoer bringer nye etiske problemstillinger inn i den allerede mangfoldige samtalen om døden.

Likevel er det det fysiske avtrykket vi etterlater oss de fleste er mest opptatt av. Tanken på at vi selv faktisk har mulighet til å påvirke hvordan familie, venner og samfunnet vil forholde seg til livet vi levde, tvinger oss således til å ta mer aktivt stilling til de mange valgene vi foretar i løpet av livet. Selv om slike refleksjoner ikke nødvendigvis bidrar til å dempe dødsangsten, er det i hvert fall en trøst å vite at de mange sporene vi etterlater mens vi ennå er i live, vil kunne være av betydning selv om vi ikke lenger er til stede. Nettopp denne erfaringen, blant mange andre kloke refleksjoner, gjør Gamlund og Solbergs bok verdt å lese.

Les også: «Lavmælt desperasjon og lavmælt håp»