Sagaen om en 30-års krise

Frihet, likhet, Island er en selvbiografisk historie, reiseguide og politisk analyse i ett. Det er et kinderegg av en saga som tidvis fungerer godt, men som har enkelte svakheter. Vi følger Mímir Kristjánsson gjennom en 30-års krise, på tur i Islandsk landskap og uteliv, men også på en personlig reise mot et ullent mål om frihet.

Det er lett å kjenne seg igjen i Mímir, der han snubler fra bar til bar og gjør mislykkede forsøk på å danse med jenter. Men grunnen til at man kjenner seg igjen i ham, er fordi vi alle har vært 19 år, usikre og drikkfeldige. Mímir er 29 år. Man får sympati med ham, fordi frihetsprosjektet hans framstår som et desperat forsøk på å fortrenge at livet hans står i stampe fra bokas begynnelse.

De politiske analysene er Frihet, likhet, Islands største svakhet. Det er ikke fordi de er dårlige, men det skorter på formidlingsevne. Analysene er skrevet som en homage til, eller parodi på, den islandske sagatradisjonen, med langtekkelige slektsbeskrivelser og tidsangivelser. Det er antakeligvis et forsøk på å integrere politikken i sagaen på en underholdende måte, men resultatet er omstendelige kapitler som ikke oppleves spesielt engasjerende. Da fungerer de politiske refleksjonene som er integrert i bokas hovedhandling mye bedre, fordi de står i kontekst til den selvbiografiske fortellingen. Det er aspektet ved boka som fungerer best.

Frihet, likhet, Island er ei bok med mange prosjekter. De selvbiografiske trekkene gjør den til en sjarmerende, ærlig fortelling om en manns lite sjarmerende 30-års krise. Reiseguiden er også underholdende og nyttig, men de politiske refleksjonene kunne med hell ha vært bedre integrert i bokas hovedhandling.