Vaklende på gal grunn...
Teksten vakler når den skal formidle sykdomserfaringen i et poetisk språk.
Skjønnlitteraturen har lang tradisjon for å skildre psykiske lidelser. Beskrivelser av virkelighetsbrist er et gjentagende og ikke minst potensielt virkningsfullt litterært fenomen. Sarah Selmer skriver seg inn mot en slik tematikk i sin siste diktsamling, men teksten vakler når den skal formidle sykdomserfaringen i et poetisk språk.
Utgivelsen Tjue beskriver en tilværelse innenfor veggene til en psykiatrisk institusjon. Bokens jeg er preget av symptomene det selv beskriver at det har, og galskapen fremstår nesten selvreflekterende. Den sykes beskrivelse av hverdagen er flytende og preget av metaforiske betraktninger, men tiden som går markeres tydelig i teksten av at ukene nummereres: Uke seks: noen avlytter telefonen / og jeg ringer PST / I journalen skriver psykiateren / svar på svar / med to streker under.
Beskrivelsen av et sykdomsforløp i _Tjue_ forstyrret både av en overtydelig annektering av fagterminologi, og en metaforbruk som nokså ofte nærmer seg klisjeer
Vida Brenna, journalist i Universitas
Det er et fint grep når dikt-jeget etablerer en, riktignok tilsynelatende, konkret virkelighet utenfor institusjonen. Det foregår bygningsarbeider som dikt-jeget følger med på og som ferdigstilles mot slutten av diktsamlingen, og sykdommen utvikles parallelt med konstruksjonen av bygningene på utsiden. @tingo:Det oppstår også spenninger i motsetningene mellom jegets paranoia og nær kliniske beskrivelser av symptomer ved sykdommen: Jeg leser i håndboka: / anhedoni er tap av emosjoner /alogia er tap av språk .
Men det er nettopp her i tekstens kjernetematikk at den skurrer mest, og forklaringen av jegets sykdom fremstår noe påtatt i den insisterende spenningen mellom diktjegets selvfremstilling og medisinske begreper. Jegets stemme er også på ustødig grunn fordi språket det formidles i fremstår noe forslitt: Jeg er geografi / jeg har reist sør for forstanden / og nord for impulsen .
Slik blir beskrivelsen av et sykdomsforløp i Tjue forstyrret både av en overtydelig annektering av fagterminologi, og en metaforbruk som nokså ofte nærmer seg klisjeer. Om man som Selmer velger å skrive seg inn i en såpass lang tradisjon bør man sørge for å ha noe nytt å komme med. Hvis ikke ender man opp med noe som Tjue_: Et parentes.