Valentinsbommert

De siste årene av den britiske poeten John Keats’ liv fortonte seg langt mindre idealromantisk enn hele forfatterskapets svulstige ode til kjærlighetens lyse og mørke sider. Nils-Øivind Haagensen har eklektisk valgt ut og oversatt 14 av Keats’ brev til Fanny Brawne, elskerinna i et ulykkelig og omstridt forhold. Hvorfor han har utelatt de øvrige (som brevene fra sommeren før, med sin noe sterkere, dog subtile, erotikk i seg), fatter jeg ikke. De som finner denne boksingelen utilstrekkelig og ufullstendig, kan jo saumfare internett etter originalspråklige brev som mangler fra Flamme-utgivelsen.

Flamme kan jo ingenting for at Fannys responsbrev gikk opp i nettopp flammer da Keats døde 25 år gammel. «Disse brevene viser åpenbart bare én side av historien, men vi aner mellom linjene at Fanny er like glad i John som John i Fanny» skriver Haagensen i sine etterord. Ja vel. Mulig at Haagensen mener at den amputerte korrespondansen framkaller en romantisk mystikk. Sjøl synes jeg dette kvalifiserer brevmaterialet som egna kun til kilder for biografisk studium av Keats. Som Flammes valentindagsspesial til romansehungrige studenter, tror jeg utgivelsen bommer solid. Kanskje hadde det hjulpet om jeg var nydumpa eller på dødsleiet, men... Næh, neppe.