Cezinando: En ordkunstner av de sjeldne

«Jeg tror ikke det er noen som ikke liker at jeg er meg selv», sa Cezinando til NRK. Det har han antakelig helt rett i. Kristoffer Cezinando Karlsen vant Spellemann som beste tekstforfatter i en alder av 21 i fjor, og fjerde sesong av «Skam» gjorde navnet til allemannseie. Nå er han en av norsk hiphops største og mest særegne stemmer.

Han har tatt noen sjumilssteg siden debuten «Cez 4 Prez» fra 2012, både lyrisk og musikalsk. Det er et godt stykke fra 'Leve for detta, pule å drekka/la meg se på høna di, pekka pekka pekka' til 'verden er full av blikkene alle prøver å kvittes med/Finnes ingen logikk i det/Alle bare skuespiller og ingen husker replikkene’. Nå møter vi en langt mer melankolsk, åpen og brutalt ærlig Cezinando, og det kler ham.

Det hersker ingen tvil om at Cezinando er en ordkunstner av de sjeldne. Tekstene er og blir høydepunktet på «Noen ganger og andre». De krever, og fortjener, oppmerksomhet fra lytteren hele veien. Stemmen er både ordinær og fascinerende. Ofte er overgangen mellom rapping og synging nesten umerkelig, så bra flyter det. Han er dessuten rapteknisk dyktig. Måten han spytter ut konsonantene på «Håper du har plass» er en fonetisk masteroppgave i seg selv.

Musikalsk sett er det ikke like skyhøyt nivå hele veien – det skal godt gjøres. Enkelte partier blir litt ensformige, men når han tør å leke med forskjellige instrumenter funker det bra. Strykerne blir aldri for pompøse, men gir i god Sundførsk stil assosiasjoner til filmmusikk. Pianospillet på «Tommelen på vekta» hever den til et av albumets beste spor. «Heia meg» og «Ingenting blir det samme men samme for meg» står også ut som to høydepunkt.

Cezinando utfordrer grenser i norsk hiphop, både lyrisk, musikalsk og estetisk. Han er seg selv og ingen andre. Da bergensrapperen Linni skulle beskrive dagens norske hiphop, sa han at i motsetning til før, må man nå sprenge rammeverket – ikke bare bli en del av det. Det har Cezinando gjort til gagns.