Musikk for morra di

Og faren din, hvis han er den typen. Musikalartist Heidi Gjermundsen Broch og musiker Terje Norum har gått løs på et variert utvalg av Inger Hagerups dikt med sang, strenger og tangenter. Klaus Hagerup er tilhenger, ifølge presseskrivet. Jeg stiller meg halvhjerta bak ham. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til hva tonsetting kan tilføre Hagerups følsomme, direkte diktstrofer. Og «Tidevann» er grei å lytte til, men det blir for anonymt og kjedelig i lengden.

Plata starter med en skjør, vakker versjon av «Jeg er det dikt». «Månekveld» gir en god, uhes Anne Grete Preus-stemning. Tonsettingen er for det meste forsiktig, var og lar teksten stå i fokus. Noen ganger knapt hørbar, som på «Rolig mellomspill». Men så skjer det fatale; visemusikerne lar seg friste av latino- og countryinspirerte rytmer. Hagerups tekst drukner i påtatt internasjonal inspirasjon, og jeg skjemmes. Bortsett fra slike blemmer har Broch en nøytral og behagelig nok stemme å lytte til, men som gjør seg best på de mange balladene.

Anne Grete Preus og Anders Grønneberg har vist at tonsetting av norske lyrikklassikere kan bli riktig fint med låter til dikt av Bjørneboe og Wildenvey. Men Broch og Norum klarer ikke å tilføre Hagerups dikt det personlige særpreget, det lille ekstra, som de mer garva musikerne Preus og Grønneberg klarte.

Hørte morra di mye på Odd Børretzen og slikt da du var liten, kan du sikkert like dette. Hvis ikke kan du bruke øynene dine og lese diktene i stedet.