Fra Vik til Wall Street

De ville bare bygge en tunnel, kommunestyret i Vik, som takket ja til «risikofri» sparing fra Terra Securities. Med det satset de milliarder på usikre finansprodukter. Et symptom på den vaklende finansverdenen i USA kom til syne innerst i en vakker vestlandsfjord, der ingen skulle tru at nokon kunne vite bedre. I Når boblene brister framstår bygdefolkene som hjelpeløse idioter i møte med finans- og bankfolk som umiddelbart utpekes som griske svindlere.

TINGORegissør Hans Petter Moland tar mennene fra Vik med på en finanskrisetour til Detroit, Silicon Valley, Wall Street, Athen og London. Spørsmål om hva som skjedde og hvor pengene ble av, er filmens røde tråd. Innimellom blir den i overkant tynn. Forfallet i Detroit har for eksempel mer med globaliseringen og konkurransen fra Asia på 80-tallet enn Terra-skandalen å gjøre. Når fokus dermed dreier over til hele økonomiens vesen, ikke bare finanskrisen, blir det lett til at dokumentaren gaper for høyt. Alle trender – fra Google til studentdemonstrasjoner i Madrid – kobles til samme nærmest forutbestemte syklus, noen ganger på vel tynt grunnlag. Vi er etter hvert innom så mange aspekter at det blir umulig å samle trådene. Visst er det interessant, og seeren drives frem av vakkert foto, behagelig rytme og solid historiefortelling. Men samtidig blir spørsmålet fra Vik, det bærende elementet, hengende i løse lufta. Ordfører og revisor vimser rundt i finansjungelen, i møte med «den brutale virkeligheten». Forskere og professorer settes i en oppdragerposisjon, som skal vise dem hvor naive de var. Oppsettet virker overarrangert og kleint. Særlig tydelig blir deres stakkarslige underlegenhet når de sitter og piller reker og drikker sjampagne med Erik S. Reinert og Carlota Perez.

TINGOSistnevnte er to av et vell av eksperter vi snakker med, og det meste av taletiden gis til personer utenfor hovedstrømmen i økonomifaget. Derfor blir det også mye utdeling av skyld og få nyanser. Det er de samme prognosene om grådighet og manglende regulering som vi har hørt tidligere. Men ingen stilles til veggs, hverken lokalpolitikerne, Hellas’ tidligere statsminister Georgios Papandreou eller finansfolkene selv. I stedet skyves ansvaret rundt uten motstand. Vi sitter altså igjen med det samme spørsmålet: Hvor og hvem er «The Man»? Han er forhatt, men uunnværlig, og vi møter vi ham aldri. Moland ville unngå et patosbasert fokus på enkeltindividers skyld. Likevel har han zoomet inn på de gode og de onde krefter og sett bort fra nyansene i mellom. Spekulanter som lurer folk til å ta opp lån designet for kollaps. Statsoverhoder som deregulerer alt. Regjeringer som redder bankfolk heller enn realøkonomi og arbeidsplasser. Når skurkene ikke utforskes eller utspørres nærmere, blir det systemet Moland vil utforske, et slags hodeløst, og ikke minst taust, troll.

TINGO Molands forsøk på å forklare krisen er balansert og fascinerende. Men spørsmålene han stiller etterlater oss likevel like uvitende som før. Det er ofre og kritikere, men lite ansvar. Hvordan systemet gikk moralsk konkurs, er vel så interessant. Når de spørsmålene ikke stilles, sitter vi igjen med den samme avmektige følelsen av å stå overfor et system vi verken får mer troa på eller kjenner bedre.