Kritikkløs hyllest

En dokumentar om kulturhuset Hausmania kunne vært et tankevekkende innspill mot forbrukersamfunnet, en grundig forsvarstale for kulturhusets eksistens, eller den kunne satt spørsmålstegn ved hvorvidt huset har utspilt sin rolle. Den kunne i det minste vært et pompøst forsøk på å gi et svar på meningen med livet. Istedet er den blitt en navlebeskuende og naiv hyllest til et kulturhus, hvis deltakere virker å ha mer til felles med halvengasjerte sivilarbeidere enn opprørske anarkister.

Regissør Marcus Ruuds dokumentarteknikk virker å være at han drar frem kameraet, trykker på «REC», og stiller spørsmålet: «Hva skjer her?» Ikke ett kritisk spørsmål blir stilt, og ingen av personene vi møter får svare på hvorfor de gjør som de gjør. På en knapp time besøker Ruud alt fra musikere og malere til brannmenn og byråkrater, og derfor blir alle personene karikerte, ingen dilemmaer blir skikkelig diskutert, og vi får ikke svar på noe som helst. Fordi alle skal komme til orde, ender ingen opp med å bli hørt.

Hausmania – et kulturhus til besvær? gir et innblikk i alt som skjer på kulturhuset. Hadde nå dette engang vært eksklusivt så hadde det vært én ting, men at Hausmania er en bygning fylt av særinger med rar hårsveis som liker å bedrive kunstlige aktiviteter, vet vi fra før av. Ruud sin kjærlighet til hausmanittene skinner skamfullt igjennom hele produksjonen, og den ender derfor opp med å likne mer en reklamefilm for kulturhuset, enn en faktisk dokumentar.