Farlig spennende

Innimellom leser man bøker man misliker å bli underholdt av. Bøker som du i alle fall ikke innrømmer til kompisen din at du faktisk satt pris på. «Jævla drittbok,» sier du.

Jotnens hjemkomst er en sånn jævla drittbok. Vår mann dør i Oslo, og våkner opp i Åsheim, de norrøne gudenes verden. Han må omfavne at han egentlig er Tyr, krigsguden som skal lede æsenes hær i Ragnarok, det siste slaget.

Dette er en fullblods underholdningsbok, takket være spenningsdynamikken og sentrallyriske temaer som sjalusi, savn, kjærlighet, krig, hevn og mytologi. Språket er stilsikkert, men tamt og oppskriftsmessig: Hovedingrediensene er gammelmodig fantasy-syntaks, overtydeliggjørende repetisjon og pompøse formuleringer. Spenningen og språket gir boka en ekstrem ungdomsappell. Det bekymrer meg.

I bokas åpning skildrer forfatteren et mørkere Oslo anno 2042, et sivjensensk Gotham City der nasjonalitet er konfliktens kjerne. Dødsstraff er kutyme. Dystopien føles skremmende troverdig, og de første kapitlene er faktisk bokas mest ektefølte del. Men her er det ikke bare fremmedfryktige tendenser, det er rasistiske motiver. Derfor skremmer ungdomsapellen.

Rasisme. Glamorisering av norrøn mytologi. Tross alt: Dette er pensum for Vigrid-ungdom.