Symboltungt om nasjonalstaten

17. mai er en storstilt, påkostet forestilling som gløder av ektefølt entusiasme. Budskapet er det imidlertid ikke godt å få taket på.

Publisert

Anmeldelse

# 17. mai

# Oslos innbyggere

Regi: Staten, i samarbeid med Noregs Patriotlaug

Det hele begynner med at Patriotene strever seg inn i overdimensjonerte gevanter, eller bunader om du vil, lenge før de egentlig vil stå opp. Stykkets hovedrolleinnehaver vil ikke være dårligere: Hun har for anledningen minsket arvelodden betraktelig, ved å tvinge far til å legge ut halve pensjonen i bytte mot stoff til flere tusen kroner per kvadratmeter. Det skal ikke stå på kostymebudsjettet i denne oppsetningen, hvor draktene symboliserer makt, penger og falmede familietradisjoner.

Budskapet i forestillingen er tilsynelatende en hyllest til barna: De skal få gå i tog og skrangle med instrumenter som de ikke kan spille på. Patriotene tråkker over døddrukne skikkelser i røde snekkerdresser, for å stå og se på barna med overbærende miner. De vet nemlig at de egentlig feirer frigjøring, grunnlov, demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likhet, brorskap, fedrelandet og alle andre land sine flagg. Derfor drikkes det sjampanje i stedet for Kuli. Barna får gå på rekke gjennom hele byen, og må nøye seg med dét.

Dette med flagget er forøvrig stykkets store spenningsmoment. Byens ordfører har bestemt at alle flagg er like fine, mens stykkets hoffnarr får nasjonaldagen ødelagt av veiving med flagg som ikke er røde, hvite og blå. Hun synes bent fram det er helt vanvittig. Problematikken ligger som en dyp, mørk undertone under hele forestillingen. Alle hoier og er glade, men egentlig tenker de mest på hva slags flagg de uten bunad holder i hendene.

Midtveis i forestillingen blir alt plutselig tåkete. Patriotene vinker litt til Kongen mens de holder seg til brystet, men alle er slitne av å feire landets verdigrunnlag. Nå vil de helst drikke øl og mer sjampanje. Noen spiser pølser som de kaster opp etterpå. Etter dette sauser stykket seg til, og alle danser rundt med kostymene på snei og øl og pølsebiter i håret. Dette symboliserer frigjøring og tilhørighet på én gang.

I sluttscenen ser vi en Patriot som har rufset til håret og smurt sminken utover ansiktet, dinglende på vei hjem fra en annens seng i soloppgangen. Formodentlig et fortellerteknisk grep for å fremheve mystikken rundt hva som er feiringens egentlige formål.

Ved stykkets slutt forlater vi salen med en god følelse i magen. Vi er litt forvirret og har en søt-syrlig bismak av at noe ikke stemmer, men vi velger å overse det. Forestillingen får to tomler opp og terningkast 6.

Powered by Labrador CMS