Barnslige menn er også menn

Lavmælt pling plong-musikk, rett inn i et småborgelig rekkehus nord i Oslo. Alt er hvitt, grått og bildene henger rett. Henrik på femogtredve har flytta sammen med sin gravide kjæreste Tone. Han skal bli voksen nå. Helt fra åpningsscena levnes det liten tvil om at dette er en liten, søt film med små, søte problemstillinger.

Problemene melder seg når vi skjønner at Henrik helst vil være fjorten og et halvt år gammel. Han vil ha seg så ofte som overhodet mulig på tross av kjærestens morgenkvalme, daske kameratene sine med håndklær i garderoben etter trening («Ææævvæhaahaha»), drikke seg full, kline, og slåss.

Han vil i hvert fall ikke snakke om hageflekker og rentehopp på kjærestens dølle forlagsfest. I tillegg har han nettopp startet i ny jobb, hvor alle er så voksne at han nesten ikke holder ut. Der er det ingen som liker ham, heller. Henrik er fanget mellom kameratenes barnslige boble, kjæresten som vil ha en mann som ikke bare er rar, og jobbens dørgende kjedelige seriøsitet.

Spørsmålet filmen stiller er som følger: Er det noe rart da? Å være tretti og fortsatt ha bissevovv-tøfler og O’boy hjemme hos a’mor? Skal du ikke få lov til å beholde barnet i seg, selv om du skal bli far og får ni-til-fire-jobb? Tematikken er med andre ord, for alle som ikke er nettopp barnslige menn i tredveåra, litt platt. Dessuten ligger den utenpå hele veien – for eksempel når gutta synes Henrik blir for ordentlig av seg og synger «I will love you» ut av åpne bilvinduer så Henrik skjemmes. Å nei! Vil ikke tape ansikt for kameratene.

Denne filmen er riktig nok ikke prisbelønnet uten grunn. Den er nemlig spekket med enkeltscener som står ut som aldeles kostelige. For eksempel når Henrik går fra nevnte forlagsfest, setter seg i en tilfeldig bil og hører på Peter Pan mens han tisser i en tegneseriebok. Når Tone oppdager ham og spør hva i all verden han driver med, får han så vidt stotret fram et «Tja. Det ække godt å si?». En herlig scene som setter fingeren på Henriks vanskeligheter med å uttrykke seg, for å si det han føler, uten å agere på en helt søkt måte.

Et annet lysglimt er når han blir bedt av kjæresten om å danse uten ironi, og blir stående og svaie som en fortapt orangutang. Strippa for humoren er det kanskje ikke så mye bunnklang i fyren.

Henrik er litt mindre mann enn det forventes av ham. Selv om filmens budskap er overtydelig, portretterer Rafaelsen en fryktelig søt fyr, som sikkert mange kjærester og likesinnede menn kan kjenne seg igjen i. De mange enkeltscenene som skiller seg ut, er nok til at filmen blir en hverdagsperle.