De umerkelige katastrofene

Historien utspiller seg i Oslo, hvor tre kvinner møtes utenfor et borettslag. Noen har stukket hull i dekkene på to av kvinnenes biler, så de må samarbeide for å komme seg dit de skal.

Foruten dette er historiene deres skilt fra hverandre: tre menneskeskjebner gestaltet av henholdsvis Goody, Hilt og Steenstrup. Sykepleieren som havner i en konflikt på arbeidsplassen fordi hun begynner å snakke engelsk når hun blir nervøs, og dermed får problemer med veiledningen av en student. Oversetteren som slites mellom lojalitet til redaktøren og sin faglige integritet, når hun må oversette vasne chic-lit-bøker. Arbeiderklassedatteren som må takle møtet med sine rike slektninger, som vil gi moren pengehjelp på sine minstepensjonist-dager.

De tre historiene er som lavmælte komma. Tre små liv, tre små problemstillinger. Tilsynelatende overkommelige for de fleste av oss, på grensen til utslettende for andre. Men mellom de hverdagslige hendelsene, smyger alvorlige problemstillinger seg med. Filmens jevne puls brytes av plutselige, dype dialoger som pirker borti flinke pikers stilling i arbeidslivet, ensomhet, takknemmelighetsgjeld, nordmenns rikdom og tilhørende arroganse – «the works».

Filmen har et kvinnelig stjernelag uten like. Verdt å trekke fram er Laila Goody, som imponerer som den hjelpeløse og engstelige sykepleieren. Henriette Stensrup fungerer utmerket som sliten arbeiderklassedame der hun prøver å holde ryggraden rett i møtet med beste-Bærum. Med velplassert humor forsøker hun heroisk å konversere med sin bortskjemte, «kuraterende», Berlin-hippe kusine, spilt av Ane Dahl Torp.

Bilder av et alminnelig Oslo, to joggere i en park, grå fasader og butikkvinduer flyr forbi bilen. Alminnelige problemstillinger kontrastert mot bunnløse avgrunner av livets uutholdelige letthet. Men det blir ikke utpreget overdrevent, filmen fungerer på sine egne premisser sett bort ifra at de tre historiene ikke har noen umiddelbar sammenheng. Det gjør i grunnen ikke så mye, selv om det til tider er vanskelig å få tak i hvor filmen vil. Den glir av gårde i et bedagelig tempo, mens tematikken skurrer rett under overflaten. Som en av karakterene sier det: «Underteksten smuldrer opp, og så står overflaten igjen som et utropstegn».