Fasaden står for fall

En film om å filme mennesker, det er det foregitte utgangspunktet for Kanskje i morgen. Med håndholdt kamera og stor nysgjerrighet tusler regissør Halle og hennes kamerateam gatelangs og stiller folk spørsmålet: «Kan vi få lov til å filme deg?» Enkelte føler seg for stygge, andre for gamle, men etter hvert blir vi bedre kjent med en rekke ulike personer.

Det starter som hverdagspoetiske og uskyldige møter. Folk forteller om hvordan filmen om deres liv ville ha artet seg. Vi treffer blant annet en guttegjeng som henger på hjørnet og den innfallsrike Gabriela, som viser fram kjæresten sin. De ulike møtene tar form av improvisatoriske leker der samtalen mellom regissøren og personene driver filmen framover.

Halles prosjekt befinner seg på metanivået. I enkelte scener inkluderes lydmannen i intervjusituasjonen, og andre ganger hører vi Halle instruere kamera. Kanskje i morgen beveger seg tilsynelatende et sted mellom dokumentarfilm og bakomfilm. Noen av intervjuobjektene stiller også spørsmål ved hvorfor hun ønsker å filme dem, og Halle selv vurderer egen innsats underveis i filmen. Hun finner ut at hun skal være mer pågående mot de som ikke har lyst til å la seg filme. Den konseptuelle tilnærmingen kommuniseres tydelig, men ikke overdrevent.

Etter hvert som Halle blir bedre kjent med Gabriela og en ensom, fåmælt mann ved navn Uno, blir grensen mellom det personlige og det private stadig vagere. Det som tilsynelatende er en film om å møte andre mennesker, og om å vise hvem man er, blir i stor grad en film om nettopp dette kravet – kravet om å by på seg selv.

Uno hevder at buksene han har på seg, ikke er hans egne, og det viser seg at Gabriela ikke er helt som man tror. De blir uklart hvem disse personene egentlig er, for de vet det kanskje ikke selv en gang. Feel good-stemningen fra de første møtene blir saktens snudd til feel bad, og spesielt avslutningen røsker tak i en med sitt kaotiske overskudd, selv om den varer i lengste laget.

Kanskje i morgen er en forbløffende annerledes film, og er med sin sjangeroverskridende lekenhet et friskt pust kraftig nok til å gi en bakoversveis av skrekkblandet fryd.

Feel good

– stemningen fra de første møtene blir saktens snudd til

feel bad

.