Fengslende faenskap

Eventyrland er på ingen måte en feelgood-film som tittelen kunne tilsi. Her må man gjennom ganske mye jævelskap med uggen magefølelse for å komme til de få søte og ømme øyeblikkene. Det føles derfor ekstra godt når de først kommer.

Etter å ha sittet ni år i fengsel for drap må Jenny (Silje Salomonsen) kjempe for å få livet på rett kjøl igjen. Motivasjonen hennes er datteren, som ble født rett etter at Jenny ble satt inn. Å få være en del av datterens liv etter å ha sittet i fengsel er vanskelig, og det skal vise seg å bli vanskeligere når fortida innhenter Jenny.

Høres det kjent ut? Handlingen i filmen er neppe den mest banebrytende. Filmens styrke ligger heller i følelsene den klarer å formidle. Når alt går lukt til helvete er det virkelig nervepirrende og vondt, mens de ømme øyeblikkene treffer rett i hjertet.

Filmen har flere dogmefilmtrekk. Manus, foto, klipp og regi er det Arild Østin Ommundsen alene som står for, og filmen har et tydelig lavbudsjettpreg. Dette gir imidlertid en følelse av realisme som styrker troverdigheten og slagkraften (bokstavelig talt) til filmens rollefigurer.

Silje Salomonsen er perfekt i rollen som en velmenende mor fanget av omstendigheter hun ikke selv har kontroll over. Med store, uttrykksfulle øyne formidler hun fortvilelse og hjelpeløshet, men også omsorg og kjærlighet, på en effektiv måte. Seeren føler virkelig med henne når hun blir pressa opp i et hjørne og tvunget til å gjøre ting hun ikke vil.

Med Eventyrland har filmskaper Ommundsen satt strenge budsjettrammer for seg selv. Resultatet er en film som gjør mye ut av lite.