Filmpoesi på tomgang

Akiko er student i Tokyo, og har kuttet all kontakt med familien. Hun krangler til stadighet med kjæresten, og på kveldstid sper hun på inntekten ved å være gledespike for byens mange ensomme menn. Men ikke alle ensomme menn søker å tilfredsstille kroppslige behov, skal det vise seg.

Like Someone in Love åpner overveldende vakkert på en av Tokyos sjarmerende, små barer, med utsøkt bildeutsnitt uten åpenbare holdepunkter for blikket, som fritt kan sveipe omkring og betrakte barens forskjellige grupper. Den smakfulle kameraføringen fortsetter filmen igjennom, og er dens store styrke. Ofte dvelende ved ansiktuttrykk insisterer den på å la situasjoner utfolde seg i et bedagelig tempo. I tillegg ligger storbyens mylder av lyder kontinuerlig i bakgrunnen, og danner en fin ramme rundt bildene.

Problemet er at bedagelig går over til å bli til kjedsommelig. Når dramaet omsider tar form, og det viser seg at den gamle mannen som Akiko reiser til i starten av filmen, ønsker å bli bedre kjent med personligheten framfor kroppen til Akiko, går filmen etter hvert på tomgang. Plottet fremstår for åpenbart til at det på noe tidspunkt blir spennende. Selv ikke Tadashi Okuno glitrende innsats som søt, gammel professor, er nok til å redde filmen. Det saktegående tempoet blir en tålmodighetsprøve som dens innbydende innpakning dessverre ikke klarer å bøte på. Og det er synd, for de første 45 minuttene lovet så godt.