Fluktkatastrofe
Pinlig dialog og pompøse actionscener gjør Flukt til en ufrivillig komisk opplevelse.
Signe blir tatt til fange av en ondskapsfull røverbande. Men hun får raskt hjelp til å rømme av den unge avhopperen Frigg. Sammen flykter de gjennom et postapokalyptisk Norge, ti år etter svartedauden. Hvorfor Frigg, som blir behandlet som en datter av den kvinnelige lederen for banden Dagmar (Bolsø Berdal), velger å rømme, er ikke godt å si.
Med Flukt har Roar Uthaug prøvd å lage en spennende og skummel actionfilm. Dessverre lykkes ikke regissøren med noen av delene.
En viktig grunn til at det faller gjennom, er filmens totale mangel på realisme. At to jenter, ved gjentatte anledninger, skal utmanøvrere hardbarkede drapsmenn i kampsituasjoner, blir vel søkt. Ofte baserer de seg på å distrahere morderne i avgjørende øyeblikk, som ved å kaste en stein fire meter unna der de gjemmer seg. De banale metodene de bruker for å overliste banden, gjør det vanskelig å ta filmen seriøst. Da blir det også vanskelig å bry seg om karakterene – og da forsvinner spenningen. Filmens voldsomme forutsigbarhet gjør vondt verre.
Flere dialoger minner om parodier på dårlig norsk film.
Dialogen i Flukt er tvungen og unaturlig. Tanker og følelser som best lar seg uttrykke gjennom ansiktsuttrykk eller handlinger, blir alt for ofte formidlet som replikker. Som når Dagmar helt umotivert sier til Signe at «det er en ting du må forstå: Frigg betyr alt for meg». Det er åpenbart at det ikke er Signe som må forstå dette, men publikum. Slike enkle og uelegante løsninger brukes gjennom hele filmen. Det resulterer i flere dialoger som minner om parodier på dårlig norsk film. Det er synd, for Andreasen gjør en god jobb i hovedrollen som Signe – frem til hver gang hun åpner munnen.
Rent estetisk er det ikke så mye å utsette på Flukt. Flotte norske fjellandskap danner et vakkert bakteppe for den banale handlingen.
Enkelte av filmens actionscener er også velkoreograferte og underholdende, selv om de er for blodfattige. Den overivrige bruken av sakte film, og en plagsomt pompøs filmmusikk bidrar dessuten til å gjøre flere av scenene mer ufrivillig komiske enn nervepirrende. At disse utilsiktede, humoristiske avbrekkene er blant filmens sterkeste kvaliteter, sier vel egentlig sitt. Heldigvis er Flukt en kort film.