Forutsigbar kollaps

Brødrene William og Ruud er rake motsetninger. William (Joner) er en sympatisk og noe skjør fyr, mens Ruud (Dencik) en sosiopatisk einstøing. Begge konkurrerer om gunsten til Janne (Bonnevie). Det har de har gjort helt fra barnsben av. Allerede i Uskylds første scene får vi vite at denne destruktive konkurransen får et fatalt utfall for dem begge.

Skuespillerprestasjonene holder et svært høyt nivå. Samspillet mellom Bonnevie og Joner er så godt som perfekt. Og Dencik er skremmende overbevisende som filmens sosiopatiske antagonist.

Men de gode prestasjonene ødelegges av en rekke forstyrrende elementer. Til å være oppvokst i samme bygd på Østlandet gir trioen oss et påfallende rikt utvalg av dialekter og språk. For østlandsk er det bare Bonnevie som snakker. Joner snakker som vanlig Stavangerdialekt. Dencik snakker svensk. Vi får en slags forklaring på dette, men den er syltynn. Og den forutsetter langt mer raushet fra publikum enn regissør Sara Johnsen kan kreve.

Uskyld mangler fremdrift. Helt fra filmens første scene vet du hvordan det hele ender. Da sitter du igjen med spørsmålet om hvorfor det ender som det gjør. Men dette blir du bare mindre og mindre nysgjerrig på. Delvis fordi filmen prøver å gape over alt for mye på en gang. Mange unødvendige elementer trekkes inn, som et overfladisk sidespor om ulovlig innvandring.

Mot slutten skjønner du at de løse trådene umulig kan samles på noen god måte. Og når en forsøksvis innsiktsfull fortellerstemme runder av filmen med en monolog som er komisk overflødig og banal, blir kollapsen total.