Fra sjøløve til festløve
Tordenskjold og Kold gir oss et festlig portrett av sjøhelten som forfylla horebukk.
I Oftebros skikkelse framstår Tordenskjold som en falmet rockestjerne. Han livnærer seg på framføringer av «best of»-fortellinger om sine mest berømte seire, for så å høvle over villige fans (les: adelspiker). Resten av tiden tilbringer han i selskap med kong alkohol, og sin akk så trofaste kammertjener Kold. Sistnevnte overtaler sin mester til dra på beilingsferd til Mrs Norris, ei britisk adelskvinne som befinner seg i Hannover. Det er dermed duket for en aller siste farewell tour gjennom Nord-Europa.
Alle med nasjonale mindreverdighetskomplekser kan puste lettet ut, filmen gjør ikke Tordenskiold til en dansk helt
En styrke er manusets referanser til moderne tider: vår helt får psykologhjelp, for å ikke glemme Kold, som selger Tordenskjoldeffekter (alt fra ølglass til små kanoner). Uten at dette oppleves som et større historisk overgrep enn at Tordenskjold ikke snakker trøndersk. Alle med nasjonale mindreverdighetskomplekser kan puste lettet ut, filmen gjør ikke Tordenskiold til en dansk helt, og nettopp den norske bakgrunnen er kilde til mye humor.
De som fryktet at Kristoffer Joners 30 sekunder i The Revenant var årets norske kinoøyeblikk, kan trygt slappe av. I Tordenskjold og Kold bekrefter Oftebro at han for tiden er Norges dyktigste skuespiller. Samspillet mellom han og Kold (mesterlig spilt av Ole Christoffer Ertvaag) er filmens største styrke. Dessverre blir filmen aldri morsom nok, og de dypt alvorlige partiene aldri virkelig overbevisende. Men for all del, du kommer ikke til å kjede deg!