Glimrende genuint
Backstreet Girls – Tilbake til Muotathal er en musikkdokumentar like heseblesende som bandet selv.
Vekkerklokka ringer 15.00. Gitarist Hans Petter Baarli tar en sigg i senga, åpner en øl, tar med seg gitaren og går ut døra.
En etter en blir bandmedlemmene plukket opp av «bandbussen» som skal frakte dem til kveldens gig på Gimle Pub i Skien. Filmens første konsert er vellykket og glamfaktoren høy, med nagler, leopardmønster og glitter. Når en fan kommer opp til Baarli og sier han har fulgt bandet i 25 år, kommer man til kjernen i det som driver dem: Dedikerte fans og muligheten til å drive med det de elsker høyest; musikken. Vokalist Bjørn Müller er klar i talen når han sier det er mye jobb for lite penger, men at de aldri har gjort det for pengene.
Som musikkdokumentarer flest, har også Backstreet Girls – Tilbake til Muotathal hanket inn stemmer fra bransjen. Alt fra tidligere PULS-redaktør, Arild Rønsen, til Lars Lillo-Stenberg og OnklP. Kronologisk går dokumentaren gjennom bandets historie, og betegnelsen «legendarisk» blir flittig brukt. Vi tas med på reisen gjennom gamle bilder og videoopptak. Hjemme hos Müller hører vi om NAV og ADHD-diagnosen, mens hos trommeslager Martin H-Son innvies vi i amfetaminavhengighetens verden. Gutta i Backstreet Girls er virkelig så rocke-genuine som det de gir inntrykk av.
Det er ingen tvil om at regissørene har gjort en grundig jobb, for dette er en dokumentar av den gode sorten. Backstreet Girls – Tilbake til Muotathal er effektiv, ærlig, og mestrer å opprettholde bandets tempo fra begynnelse til slutt.