Iskald sosialrealisme

Ree Dolly bor i hva vi kan kalle utkantenes utkant. Et så gudsforlatt og åndsforlatt sted at det bare finnes i diktningen. Alle er i slekt. Alle er skeptiske. De fleste bruker og/eller lager narkotika. Ingen har jobb. Familien hennes bor i et kaldt, trekkfylt tømmerhus. De har for lite ved og mat til vinteren, og hennes mor har hatt et psykisk sammenbrudd. Et liv på bunnen av et system der Rawls er død og velferdsstaten ikke finnes.

Så en dag dukker sheriffen opp og forteller at faren hennes har pantsatt huset som kausjon for å slippe ut av fengselet etter å ha blitt tatt for å koke metamfetamin. Slik har han pantsatt familien i bytte for sin egen frihet. Eneste håpet Ree har til å redde familien er å finne faren, død eller levende, og få ham til å møte i retten.

Ree legger ut på en kafkask jakt gjennom elendigheten. Dette er historien om helten som må legge ut på en vanskelig reise. En reise hvor helten prøves både fysisk og psykisk, og hvor hindringene synes uoverstigelige. Der helten i sin desperasjon for å hjelpe sine nærmeste går den lange veien helt alene, før helten i sin ytterste nød får hjelp av gode hjelpere.

Dette narrativet har blitt fortalt mange ganger før i ulike sjatteringer, nettopp fordi det treffer noe i oss. Kanskje det at vi alle dypest sett er alene, strevende i vår kamp for å redde oss selv og våre nærmeste.

Samtidig er det ikke selve historien som gjør denne filmen verdt å se, men skildringen av menneskene som er bundet av sin egen forkvaklede forståelseshorisont. Så hvis du er glad i Kafka og unge heltinner, er dette filmen for deg.