Kan jeg like gjerne gå for langt
Sørlandsgutt blir pyroman i en psykologisk overforenklet, men visuelt vakker film.
Pyromanen er en adaptasjon av Gaute Heivolls roman Før jeg brenner ned. Den forteller om en liten sørlandsby på slutten av 70-tallet der brannmesterens sønn, Dag, blir pyroman og setter fyr på 10 hus i løpet av en måned. Vi følger Dag når han tenner på bygninger om dagen og når han slukker dem med sin far og brannmannskapet på natten.
Publikum er hele tiden klar over hvem pyromanen er, spenningen i filmen ligger derfor i om (eller når) han vil bli avslørt. Fortellingen forsøker også å forklare guttens pyromani med en klisjéfylt og overforenklet logikk: Gutten er smartere enn sine jevnaldrende og det er ingen jenter som vil kline med ham. Derfor blir han sint og tenner på hus. Man skulle trodd at ondskapen og galskapen kunne blitt drøftet litt mer intelligent i en tid der unges voldelige radikalisering har blitt et stort samfunnsproblem.
Pyromani gjør seg visuelt godt på film; dansende flammer er estetisk forlokkende. Hvem av oss har ikke lekt med ild?
Ingeborg Misje, journalist i Universitas
Scenene der pyromanen tenner ild er filmens sterkeste. Trond Nilssen spiller strålende når han stirrer inn i ilden med øyne fylt av lengselsfullt vanvidd. Han formidler Dags sårbarhet og behov for anerkjennelse på en måte som nesten dekker over filmens øvrige psykologiske plattheter. Nilssen spiller med stor intensitet mens han råner rundt på Sørlandets søvnige landeveier. Her har regissøren brutt tidskoloritten med vekslende hell, og brukt Honningsbarna: «Kunne sikkert blitt en ny Gard Støre/Men har for lyst til å Scarface/dritt ut av alt/Kunne sikkert rocka middelklassedrømman/ryddig i sømman/Men vi forblir de utakknemlige sønnan/Når vi først er her kan vi like gjerne gå for langt». Parallellen mellom Dag og nåtidens protester mot et konformt samfunn. Sant nok; ungdomsopprør er ikke noe nytt. Men å dra en parallell mellom pyromani og folkelig sørlands-punk blir ganske søkt,
Pyromani gjør seg visuelt godt på film; dansende flammer er estetisk forlokkende. Hvem av oss har ikke lekt med ild? Den visuelle kraften legger en ekstra dimensjon til pyromanien slik den er beskrevet i Før jeg brenner ned_. Romanens stillferdige fortellerstemme har imidlertid forsvunnet fra filmen. Det har også de selvbiografiske elementene fra Heivolls liv, som utgjør en stor del av romanen. Filmen taper ikke noe på denne utelatelsen, men lar seg heller ikke redde.