Kompleks lettvekter

En som deg starter med at danserinnen Kaisa (Pamela Tola) og forretningsmannen Jakob (Espen Klouman Høiner) møtes på ferietur i Istanbul. Pang, så blir de stormforelsket på én kveld, men veiene deres skilles allerede neste dag. Flere år senere møtes de ved et lykketreff igjen i Oslo, og bla, bla, bla: Den filmen der kjenner vi slutten på. Sett den før?

For Hvis du tar en titt på filmplakaten til En som deg, eller om du så bare ser den første halvtimen av filmen, vil nok du, som jeg, få bange anelser om at dette er en tam, romantisk komedie. Som om ikke handlingsforløpet var klissete nok, gestaltes hovedrollene altså av en nydelig, finsk snelle og superduperkjekkas Høiner (kjent fra Bare Bea, Reprise og Switch). Heldigvis for oss er dette en snålere film enn hva førsteinntrykket antyder: Ettersom handlingen utfolder seg viser regissør Eirik Svensson at han har mer å by på enn overfladisk kurtisering.

Manuset til En som deg har blitt til gjennom workshops hvor skuespillerne har fått ta del i utviklingen av sine egne karakterer. Dette viser seg å være kløktig trekk fra debutant Svensson: Det som fanger og holder på oppmerksomheten vår, er nettopp det gjennomførte karakterarbeidet. Spesielt rollefiguren Kaisa har små brister og hemmeligheter som vi ikke får vite svaret på, men som pirrer vår nysgjerrighet. Kjemien mellom paret er dessuten ikke så forbasket klein som det fort kan bli i norsk film.

En som deg har nerve og tør å være litt «treg». Filmen har seige sekvenser hvor blikk, intetsigende samtaler og berøringer sier alt som trengs. Her sveives det på med døsige panoramabilder av storbyer i soloppgang, lavmælte pianotoner og kunstneriske sekvenser, for eksempel når Kaisas dansetrupp filmes nært og intimt i en slags gjenspeiling av hennes følelser. Aldeles nydelig.

Denne tregheten er riktignok tosidig, og det vipper nesten over i det pompøse av og til. Akkurat når vi sitter og lurer på om filmen begynner å bli litt dryg, tar filmen imidlertid en finurlig vending så vi blir blanke i øya og lodne i brystet i sluttscenen. Vel i mål i rulleteksten er dette en fin, drama-romantisk film, uten at Svensson har tatt i bruk de verste sippetriksene i boka.