Krig med liten k

De fleste verdenskrigsfilmer er middelmådige, med en dårlig tilslørt politisk agenda. Men kraften i en troverdig rekonstruksjon er så sterk at du forledes til å tro at alt du ser på lerretet er sant. Si du ikke tenker på Aksel Hennie når du hører ordet «motstandskamp».

Hvis det er noen som vet å benytte seg av krigsfilmenes makt, så er det algeriere. Les Hommes Libres er en av flere filmer om Algeries lange selvstendighetskamp som både er gode nok for Cannes, og slår sprekker i franske nasjonalmyter.

Handlingen sirkler rundt en forunderlig moské i Paris: dypt innblandet i det diplomatiske spillet i Vichy-tiden, men samtidig en trygg, religiøs havn. Tankekorset – gitt de nylige skytingene i Toulouse – er at det ble drevet motstandskamp i moskeen på tvers av alle skillelinjer. Både jøder, kommunister og muslimer (fra Nord-Afrika) fikk beskyttelse.

Men det som er så deilig, er at politikken spiller andrefiolin. Endelig en krigsfilm som ikke er anmassende, overdramatisk og voldsforherligende. Her er ingen enfoldig heltemyte. I stedet kjenner vi på stillheten og forvirringen. Kjærlighet og personlige tragedier.

Ta den sanne historien om den algeriske jøden med en vanskelig seksualitet, som egentlig bare ville dyrke lidenskapen sin: å synge. I Paris, 1940. De fleste av oss hadde tatt en cyanidpille først som sist, men noen kjempet faktisk den kampen også.

Og den var minst like intens som Aksel Hennies – unnskyld, Max Manus’ – tapre kamp mot okkupasjonen.