Råsterk roadmovie

Siyar (Taher Abdullah Taher) er 16 år gammel da vi møter ham i landlige strøk av Kurdistan i Nord-Irak. I et område hvor patriarkatet fremdeles står sterkt, er familiens respekt og velferdsansvar allerede lagt på Siyars unge skuldre, i mangel av en annen farsskikkelse. Hans dilemma, det historiedrivende i filmen, oppstår når storesøsteren hans, Nermin, rømmer fra sitt arrangerte ekteskap med en annen mann. Dette etterlater Siyar med ansvaret for å gjenopprette familiens ære. Han er nødt til å drepe søsteren sin.

Patriarkalske samfunn i Midtøsten, æresdrap og kulturkræsj – temaene er ikke ukjent for den normalt opplyste nordmann. At vi nå får en norsk film om det, av norsk-kurdiske Hisham Zaman, er likevel forfriskende nytt. Hans flernasjonale bakgrunn virker å være det som gir ham den nødvendige innsikten til å levere gode kulturskildringer fra både Nord-Irak, Istanbul, Berlin og Oslo.

Historien er også drivende godt fortalt. Så troverdig framstilt og spilt er den, at regissøren tidvis klarer å innbille oss at det hele er noe som faktisk har hendt. Man sitter med en oppriktig medfølelse for gutten og den følelsescocktailen som river og sliter i ham. Å ha sympati for en gutt som krysser Europa for å drepe sin egen søster, høres kanskje sykt ut, men Siyar er hele veien tydelig preget av en indre konflikt: hans følelser for sin søster kontra samfunnets og de øvrige patriarkenes forventninger. Kurdiske Taher Abdullah Taher, som regissør Hisham Zaman selv oppdaget, debuterer som filmskuespiller, men spiller likevel rollen som Siyar svært troverdig.

Filmen er på mange måter en roadmovie. Noen klipp er fra Siyars hjem, men ellers utspiller handlingen seg langs veien nordover mot det som viser seg å bli hans endelige mål – Oslo. Søsterens reiserute bestemmer Siyars. På den måten beholdes en spenningsskapende uforutsigbarhet som også underbygges av Siyars vaklende følelser. Hva gjør han om, eller når, han møter søsteren? Et smart fortellergrep i filmen er den ikke-kronologiske fortellermåten. Vi blir tatt med tilbake i tid til en mer fredfull periode i den lille landsbyen i Nord-Irak og fram igjen til Siyars jakt på søsteren. Det holder seeren våken, interessert og nysgjerrig.

Det er ikke rart at denne filmen stakk av med prisen for beste nordiske film på Gøteborg filmfestival for noen uker siden og var åpningsfilmen under Tromsø Filmfestival. Dette er og blir en av årets klart beste norske filmer – mye fordi den er unorsk.