Skadeskyter virkeligheten
Med sin nye film snur Thomas Vinterberg opp ned på sin gjennombruddsfilm fra 1998, dogmeklassikeren Festen. Barnehageonkelen Lucas, spilt av Mads Mikkelsen, er veldig populær blant barna. Særlig mye oppmerksomhet får han fra sin beste venns datter, lille Klara. Så glad er hun i ham, at hun en dag, midt i tumultene av en lekeslåsskamp mellom Lucas og barna, planter et kyss midt på munnen hans. Lucas tar henne til side og forklarer at det ikke er bra å kysse voksne på den måten.
Klara blir lei seg og sjalu. Uvitende om alvoret i det hun sier, forteller hun barnehagetanta Grethe en oppdiktet historie som får det til å virke som om Lucas har forgrepet seg på henne. Snøballen begynner å rulle. I løpet av noen dager legges Lucas’ liv i grus.
Jakten er ikke først og fremst en film om de potensielt grusomme konsekvensene av å tro at barn snakker samme språk som voksne. Hovedpoenget er nok heller ikke å eksponere de umenneskelige og moralsk forkastelige sanksjonene samfunnet påfører dem som er stemplet som pedofile. Filmen er mest av alt en svært vellykket demonstrasjon av hvor tragisk manipulerbare vi mennesker faktisk er.
Når Lucas’ kolleger og venner først danner seg forestillingen om at noe «kan ha skjedd», passer plutselig alt inn i pedofili-narrativet. Nå gir det med ett mening at Lucas så ofte har fulgt Klara hjem fra barnehagen, at Klara har «gått seg vill» og endt opp hos Lucas, og så videre. Det hjelper heller ikke at Klara prøver å trekke tilbake anklagen, fordi det er et vanlig symptom på misbruk at man fortrenger overgrepets realitet.
Noen typer anklager er det umulig å renvaske seg fra. Stigmaet som oppstår idet noen beskyldes for sedelighetsforbrytelser, brenner seg fast for livet.
Thomas Vinterberg klarer som vanlig ikke å gi seg mens leken ennå er grusom, den må bli tragisk på grensen til det spekulative før vi får rulleteksten. Kinosalen forlates med et mørkt sinn, men det kjennes som om Vinterberg denne gangen har klart å formidle noe viktig. Kanskje for første gang på 15 år.