Skjebnesvangert knyttneveslag
Det gjør vondt å se på når norsk asylpolitikk viser seg fra sin verste side i De andre.
Guttene kan gi håpløsheten og kampen mot systemet et ansikt.
I 2009 ble en lovendring vedtatt for å stramme inn den norske asylpolitikken. Enslige mindreårige asylsøkere får fortsatt midlertidig opphold – men nå bare frem til de fyller 18 år, og da er det rett ut.
Flere av barna har vært vitne til, og vært utsatt for, grusomme ting. Mange har ikke noe hjem å bli sendt tilbake til når de blir myndige. Det er gutter med slike skjebner vi følger i De andre. Mye av handlingen foregår på et asylmottak der det utelukkende bor ungdommer som befinner seg i denne limbotilværelsen.
Margreth Olin prøver aldri å legge skjul på hva hun synes om måten disse barna blir behandlet på. Regissøren har en klar tilstedeværelse i filmen, både foran og bak kamera. Sånn sett plasserer dokumentaren seg i samme subjektive tradisjon som flere av filmene til Michael Moore. Men Olin legger opp til en langt dystrere tone enn det Moore er kjent for. Her er det lite humor å spore, men desto mer tungt alvor og ektefølt sinne.
Det mangler ikke på triste historier som gjør inntrykk. Som da den fortsatt sterkt traumatiserte Hussein forteller om natta da faren og moren hans ble drept. At han selv var nær døden, blir det liten tvil om da han viser frem et stort arr på magen. Det er umulig ikke å ha sympati for Hussein og de andre guttene i filmen. Og det er imponerende hvor mye ungdommene åpner seg for Olin. Det virker som om samtlige av guttene har full tillit til regissøren. De kan derfor gi håpløsheten og kampen mot systemet et ansikt.
Men det kunne vært mer variasjon i De andre. Bombardementet av tragiske historier, akkompagnert av Olins moraliserende fortellerstemme, gjør deg etter hvert litt nummen. Olin forsøker også å koble historien om ungdommene opp mot terrorangrepet den 22. juli. Det fremstår som et unødvendig og spekulativt grep. Ungdommenes fortellinger er sterke nok i seg selv. Du føler deg litt undervurdert som seer når dette irrelevante elementet trekkes inn, som for virkelig å appellere til publikums følelser.
Til tross for disse svakhetene er det ingen tvil om at dette er en god dokumentar. Den forteller følelsesvekkende historier om et viktig tema. Olin prøver aldri å leke objektiv, og derfor fungerer filmen som et polemisk knyttneveslag i innvandringsdebatten. Det ender kanskje ikke med en knockout, men det gjør fortsatt vondt.