Står ferden ut

En mann, hans eventyrlyst og urokkelige tro på egen teori. Det er det velkjente bakteppet for filmen om Thor Heyerdahls ekspedisjon fra Sør-Amerika til Polynesia. Prisgitt strøm og vind, og i selskap med fem andre, befant han seg i over 100 dager på en balsaflåte på vei over Stillehavet.

Utgangspunktet er til å bli skeptisk av. Hvor spennende var egentlig ferden, og var den dramatisk nok til å bli en god spillefilm? Det er ingen tvil om at regissørduoen bak Max Manus sikter høyt. Men først og fremst har de brukt vanvittig mye penger. Regnestykket skal forbli uløst, men det er ingen tvil om at den pengetrengende Heyerdahl trolig kunne utført flerfoldige ekspedisjoner for samme beløp. Og med det himmelhøye budsjettet blir fallhøyden desto større.

Men akkurat som Kon-Tiki nådde Polynesia, står også spillefilmen ferden ut. Med kronologisk omtrentlighet har Rønning og Sandberg lykkes i å feste ekspedisjonene til det store lerretet. Pål Sverre Hagen overbeviser i rollen som eksentrikeren Heyerdahl, som med religiøs overbevisning kaster loss. Christensen gjør en solid innsats, og Odd Magnus Williamson fungerer utmerket som moromann med vittige kommentarer.

Actionscenene begrenser seg til «mann over bord!», og haier og hvaler som svømmer faretruende nær flåta. Disse scenene holder til gjengjeld effektmessig internasjonal standard, og det forklarer det svimlende budsjettet. Universet i filmen ellers er også nennsomt utformet, og er en fryd for øyet. Det mellommenneskelige dramaet er derimot ikke særlig komplekst, og i mange scener sitter patosen løst. For mange blir det nok i overkant svulstig og pretensiøst, men legger man ut på eventyr, blir det fort sånn.