Tier til Trier

Joachim Trier har med Louder Than Bombs laget sin første engelskspråklige film. Det gjør han med glans. Selvfølgelig.

Tre år etter at krigsfotografen Isabelle (Huppert) mistet livet i en bilulykke, følger vi hennes enkemann (Byrne), deres to sønner (Druid og Eisenberg) og deres dysfunksjonelle forhold til hverandre i bearbeidingen av sorgen. En utstilling for å minnes hennes «viktige oppgave» står for dør, og i den anledning har hennes tidligere kollega skrevet en artikkel som skal publiseres i New York Times. Der vil han også offentliggjøre hvordan hun egentlig døde. Haken er at yngstesønnen Conrad fortsatt tror at morens død var et uhell.

Druid gjør en imponerende jobb i rollen som den litt inneslutta tenåringen Conrad. Innledningsvis får man inntrykk av at det også er han som sliter mest med å håndtere tapet. Men det viser seg underveis at sorgen gnager og tynger både faren og storebroren Jonah minst like mye.

Trier mestrer, ikke overraskende, å flette sammen drømmesekvenser, nåtid, fortid og forskjellige perspektiver uten at det blir rotete eller mister tråden. Filmen opprettholder også et behagelig tempo. Selv om Trier i noen scener har latt det estetiske ta over for dialogen, er skuespillerprestasjonene så sterke at det ikke gjør noe. Stillheten virker heller til filmens fordel.

Louder Than Bombs er i all sin kompleksitet en sterk historie om hvordan det nære kan bli så fjernt for oss.