Til døden skiller oss

I mai i år, under filmfestivalen i Cannes, ble regissør Michael Haneke innlemmet i et eksklusivt selskap – da hans Amour ble tildelt den gjeve Gullpalmen, ble Haneke én av kun syv regissører som har mottatt prisen to ganger, og dét i løpet av tre år. I Amour møter vi ekteparet Anne og Georges, en navneduo som har dukket opp i en rekke av østerrikerens filmer. Denne gangen er de pensjonister i Paris.

Anne (Emmanuelle Riva) og Georges (Jean-Louis Trintignant) er begge tidligere musikklærere. Sammen tilbringer de dagene i sin gamle leilighet, med lange frokoster, pianospill og lesing på sengen. Kjærligheten dem imellom er, av naturlige årsaker, ikke lenger fysisk, men likevel sterkt tilstedeværende. Så blir Anne syk. Etter et slag blir hun lam på høyre side av kroppen, og ekteparets bedagelige hverdag blir snudd på hodet. De eneste omfavnelsene dem i mellom oppstår nå når Georges må hjelpe Anne å flytte seg fra rullestolen over til sengen. Rollene endres brått og permanent. Anne blir mer og mer avhengig av Georges’ assistanse, og forholdet deres blir for alvor satt på prøve.

Regissør Haneke er kjent for sin brutalitet. Amour er dermed en overraskende dempet film. Nesten hele handlingen foregår i ekteparets leilighet. Tempoet er lavt, det er knapt noen musikk som akkompagnerer scenene, rollegalleriet er lite og replikkene få. Men tematikken og budskapet er blytungt. Hvordan takler vi den dypt menneskelige, men grusomt opprivende, situasjonen hvor den ene parten i et livslangt forhold plutselig forandres fullstendig? Svaret er tilsynelatende: Vi gjør ikke det.

De to hovedrolleinnehaverne Riva og Trintignant spiller fantastisk. Forholdet mellom Anne og Georges er filmens drivkraft, og skuespillerveteranene er troverdige og dynamiske i hver eneste scene. Filmens narrative struktur understreker at temaet er viktigere enn den helt konkrete handlingen, fra den Faulkner-aktige, groteske åpningsscenen til epilogens rungende stillhet.

Amour skildrer alderdom og sykdom med brutal ærlighet og retter skarp, fortjent kritikk mot eldreomsorgen. Det snakkes ikke nok om hvor uverdig alderdommen kan være i våre dager. Derfor er dette den vondeste, og viktigste, filmen på svært lang tid.