Høstutstillingen: Få varp på Kunstnernes Hus' loppis
For å si som en av gjestene på Høstutstillingen: «Her er det mye rart splætta sammen.» Men fortvil ikke. Det er gull å finne.
For 130. gang åpner Høstutstillingen dørene. Utstillingen som i 1882 ble arrangert på Studentersamfunnet, som en radikal protest mot det etablerte borgerskapets dominans i Christiania Kunstforening. Årets Høstutstilling er ikke særlig radikal – med mindre feminisme og klimapolitikk regnes for radikalt.
Konseptkunsten er jevnt over tom for substans.
En hær spøkelsesliknende skikkelser i filt, hengende i tråder fra taket ønsker velkommen. Inghild Karlsens verk «Våre indre beist» står frem som en av utstillingens mest effektfulle, da det gir fryktinngytende assosiasjoner til Game of Thrones’ «Army of the dead». Utstillingens tekstilarbeid holder generelt høyt nivå. Som når Line Solberg Dolmen berører tagging og gatekunst med håndapplikert tekstil i sterke farger på gamle pledd og plastduker. Felles er at de mestrer å fornye en gammel tradisjon.
Bortgjemt i vinduskarmen holder Gisle Harrs selsomme figur «Geir» utkikk over gallerirommet. Dessverre er det ikke bare en tiltalende utsikt. Med lærertyggis har Kristin Aarnes hengt opp en hel del skrot på veggen. Ståltråder, skjell, haler, pinner og tau, tilsynelatende funnet i vannkanten. Med et screenshot av «YouTubere» som uttaler seg om klimakrisen, er tematikken tydelig miljøpolitisk. Det er vel og bra, men det mangler noe som holder verket sammen. At «Haler – Ikke bare hoder» ser ut som et utflytende loppemarked tar oppmerksomheten bort fra tematikken.
I Tonje Bøe Birkelands verk har innholdet derimot funnet en inntagende form. Ved siden av fotografiet av den fiktive forskeren Bertha Bolette Boyd, er det blåst opp et utdrag fra et kapittel om henne. På originalt vis, stiller verket spørsmålstegn ved hvem som blir stående som viktige historiske personer. Tankene går i retning aktuelle problemstillinger knyttet til kvinner som ikke trekkes frem i pensum. Finnes de om de ikke blir skrevet om?
I annen etasje er det bare å geleide seg bort fra de figurative maleriene! Bort fra den sigarettrøykende «Grisen» og den Independent-lesende «Lektoren». Referansene og estetikken er forslitt og utdatert. Bruk heller tid på utstillingens mer abstrakte malerier, som Dag E. Leversbys ettertenksomme, fargesterke lerreter.
Konseptkunsten er jevnt over tom for substans. Plastposene med lappetepper, mer lik en varelevering på Grønland Torg, er et eksempel. For ikke å nevne pappmasjéene tusjet med bitre, banale tekster til, fra og om dumme menn. Deriblant: «Jeg forstår ikke hvorfor han ikke er lidt mere ligesom mig». Verket gir en lei følelse av at det alltid handler om menn som kilde til moderne kvinners ulykke.
Flere av Høstutstillingens bidrag lider av manglende overbevisning. Visse verk evner likevel å påkalle oppmerksomhet, og gir et ønske om å stanse opp i kaoset. Classic Høstutstillingen!