Å dyrke avguder

Dr. Kay kommer fra verdensrommet. Han har samla sammen en gjeng jazzstudenter fra NMH for å akkompagnere hans profetier. Man kan med andre ord si at det er noen ekstraordinære premisser man må gå med på som publikummer. Men dersom man gjør nettopp det, kan Dr. Kay og hans band tilby en konsertopplevelse av de sjeldne.

Å bygge myter har alltid vært en sikker vinner i musikkbransjen. Dr. Kay and his Interstellar Tone Scientists tar sitt konsept til ytterpunktet. Ikledd fargerike kapper, glitter og kreative hodeplagg, spiller de Ornette Coleman-inspirert jazz, med lengre filosofiske utlegninger fra bandlederen mellom låtene. Humormusikk har en tendens til å bli for mye humor og for lite musikk. Med et grunnlag av ironi, parodierende over Jim Morrison-dikt og Sun Ra-holdning, greier likevel bandet hele kvelden å holde hodet over vann, takket være at det musikalske låter så fett. Det er flere elementer ved konserten som gjør den god. Det viktigste av disse er de unisone blåsemelodiene. Samlet med en felles stemme løsriver blåserne seg fra kompet, og det er vanskelig å høre sammenhengen mellom den seige melodien i blås, og det aggressive drivet i to (!) trommesett og bass.

Det ligger en magi i det øyeblikket kaotisk, kollektiv improvisasjon går over i en unison melodi. De lett gjenkjennelige motivene er fengende og grooven i kompet mildt sagt suggererende. Med en utenomjordisk bandleder som faller ned på kne for å tilbe saksofonisten som en avgud, er det vanskelig å ikke la seg rive med.