Bored at Heart

Bak scenen, etterpå, kanskje.

Kip: – Faen, for et slapt publikum.

Peggy: – Mm, skikkelig. Og kjip spilletid, da. Klokka fem, liksom.

Kip: – Ja. Ikke lett å gi så mye da, altså.

Jaja, noe må vel The Pains of Being Pure at Heart si til seg selv for å forsvare denne slappe opptredenen. Brooklyn-bandet satte fingeren på noe ubestemt og viktig for alle indiepopelskere med sitt selvtitulerte album fra 2009, og slapp oppfølgeren Belong i våres, til solide kritikker. Og selv om musikken er innadvendt, myk og skimrende, ble denne konserten for mye av det første, og lite av det siste.

Og kjedelig er det, for dette skulle bli så bra, ringet rundt i programmet, friskt øl i neven, fredagsfri og pur Øyalykke. Men så ble det intens stirring i scenegulvet, et kjapt «thanks for sticking around, guys» – og en virkelig særdeles dårlig vokal fra frontmann Kip. Ingen forventet pyroeffekter eller voldsomt publikumsfrieri. Men det er sjelden vellykket når publikum kan mistenke at bandet gjerne skulle vært et helt annet sted. En annen scene, et annet land, en annen tid, hvor som helst, bare ikke her.

Når det er sagt, fantes det også høydepunkter å kose seg med. Bandet låt tidvis ordentlig samlet, og enkelte låter tryllet oss inn i den samme gitardrevne fuzz-magien som vi kjenner fra innspillinger. Likevel er det ikke til å komme bort fra at når det er moro å høre på, er det fordi vi vet hvordan det høres ut i studio.

The Pains er proffe nå, og burde gi mer enn dette, uansett spilletid, uansett publikum.