Faretruende klissete
Men heldigvis nøkternt nok.
Klokken er halv fire en iskald fredag ettermiddag, folk haster inn i salen i siste liten, hiver i seg restene av kaffen, kaster seg ned i setet. De rekker akkurat å notere at programmet er tettskrevet med forklarende ord man ikke har tid til å lese før lyset går av, og nest siste konsert i Musikkhøgskolens Vinterlydfestival begynner med et smell. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for en samtidsmusikkonsert, men pytt. La det stå til.
Fransk-kanadiske Claude Viviers «Wo bist du, Licht!» (Lys, hvor er du) fra 1981 for mezzosopran og ensemble er en tung og dyster meditasjon over menneskelig lidelse. Solist Siri Torjesen uler hypnotisk over gnissende strykere, avbrutt av ubønnhørlige utbrudd fra perkusjon. Det er tung kost for en før-helgs kulturopplevelse, egentlig tung kost i det hele tatt. Innslag av Martin Luther King-taler, tyske dikt og franske torturbeskrivelser over høyttaler gir i det minste en større ramme til det som ellers kunne blitt en i overkant inderlig og klissete affære.
«Readings of Mr. G» er NMH-lærer Henrik Hellstenius’ komposisjon for perkusjon og ensemble. Komponisten forteller at stykket er bygget rundt verkene til to mennesker som har hatt stor betydning for ham: en komponist Grisey, og en filosof Gurdjieff – derav «Mr. G.». Knausgård-alarmen går med én gang, for mer innoverkunst og sosialpornografi med ting som er «viktig for meg» er det for tidlig på kvelden for. Eventuelt for sent i historien.
Men mine fordommer blir avkreftet, for det skal vise seg å være Mr. G. – eller i det minste slagverksolisten Hans-Kristian Kjos Sørensen – som redder denne fredagen. Uten om eller men fremfører han Mr. Gs kvasi-eksistensielle ord mellom rasende, perkusive utbrudd. Jeg skulle riktignok ønske at teksten ikke stod i programmet, for linjer som «Man is asleep, even when awake», og «Can one stop being a machine?» er litt for pompøst på trykk. Men i Sørensens nøkterne stemme blir det minimalt kleint, og jeg kan legge bort kritikken og bare lytte til et overraskende upretensiøst lydbilde av enkle ord, toner og slagverkslyder.
«Det som så ut til å bli et faretruende klissete og emosjonelt program, viste seg heldigvis å bli det motsatte.»
Det som så ut til å bli et faretruende klissete og emosjonelt program, viste seg heldigvis å bli det motsatte. Ikke kaldt, ikke følelsesløst, men likefrem og straight forward vinterlyd.