Frisk bris

Tradisjonelt består et wind ensemble utlukkende av blåsere. Men i tillegg til saksofon, klarinett, fagott, fløyte og tuba, hadde Mini Macro Wind Ensemble fått med seg både perkusjon og tangenter. Heldigvis.

Mini Macro spiller nemlig rimelig far-out musikk. Fordi det ble gjort opptak fikk ikke publikum lov til å klappe, og dermed fremstod konserten som en litt for lang enhet. En enhet der vinden stadig gikk seg bort i blåserne – noen ganger i en sexy, melodisk bassklarinett, andre ganger i imponerende sirkelpusting på tuba. Noen ganger i gjennomkomponert samspill, andre ganger i frie soloer uten mål og mening. Men hver gang man kunne tro den hadde rotet seg bort for godt, kom trommene eller keyboardet til unnsetning og loset vinden hjem. Det er som de sier: uten struktur råder kaos. Og det er ikke-blåserne, særlig perkusjonen, som gir struktur til Mini Macro Wind Ensemble.

I høst gikk første sesong for Lillesalen konsertserie forbi i stillhet. Kanskje ikke kjemperart, for konseptet kan virke i grenseland hemmelig – initiert og drevet av musikkstudenter, med musikkstudenter, og dermed gjerne for musikkstudenter. Men noe må ha hendt over jul, for årets første Lillesalenkonsert var smekkfull. Unge og gamle jazzentusiaster satte seg til slutt på gulvet for å få med seg kveldens nummer.

Neste konsert er 4. februar. Om ikke publikum lot seg skremme av tidvis retningsløs frijazz og halvannen time uten pause, kan Lillesalen konsertserie etter hvert etablere seg som en solid showcase for eksperimentelle og uetablerte jazz-nisser. Det blir spennende å se.