Glatt fargeklatt

Det tar litt tid før den første konserten under årets by:Larm kommer ordentlig i gang. Det slår meg at Mathias Stubø til tider har angrepet musikken slik at han lar enkle ting høres kompliserte ut, i stedet for å la kompliserte ting høres enkle ut. Det resulterer tidvis i noen litt «cheesy» beats. Du blir stående å vente på at det skal ta av med rytmefusions og sjangermiks, det er jo det du har hørt før. Det kommer smått om senn, men det skulle gjerne vært mer av det. Råere, mer overraskende og mer bestemt.

Stubø opererer i et landskap der disko møter soul, som igjen møter electronica, hiphop og jazz. En enorm mengde sjangere er forent på en særdeles spennende måte.

Over den eksotiske blandinga av beats og sjangre har Stubø denne kvelden lagt en Nils Petters Molvær-aktig trompet, som gjør at det også låter svært nordisk. Det gir hele den eksotiske miksen et nordisk preg, og kombinert med jazz gjør det at han skiller seg ut. Inn i dette har han samplet litt gammel latin-soul og litt hip-hop, men egentlig ikke nok. Sammen blir det litt for polert og glatt. Mot slutten klarer han likevel å få til et røffere lydbilde, som tar litt mer tak i deg. Det gjør slutten av konserten veldig solid.

Men enn om det etter hvert blir kult, så er det ikke dansbart for nordmenn så tidlig på kvelden. Konserten kunne gjerne vært lagt senere på kvelden. Da ville stemninga antakelig vært høyere. Stubø med band er nemlig til tider utrolig bra.