Intens parentes

Sbtrkt er scenenavnet til produsenten Aaron Jerome, som har remixet artister som M.I.A, Radiohead og Basement Jaxx – før han i 2011 slapp sitt første, selvtitulerte album. Sbtrkts elektronika, som også har fått merkelappen post-dubstep, nådde de fleste hipsternettsteders beste album-lister i fjor, og var dermed et naturlig valg av ledelsen i Øyafestivalen. Til Oslo hadde Jerome tatt med seg Sampha, sin faste scenepartner, og blant den britiske elektronikascenens beste og mest stimulerende stemmer.

Selv om produsenttalentet Jerome er ute av stand til å levere et dårlig show, vil konserten til Sbtrkt trolig bli stående som en parentes – riktignok en parentes fylt av intens dansing – mellom den gammelfriske souldemonstrasjonen til Charles Bradley and his Extraordinaires og den fullstendige festivalavslutningen til Bon Iver. Noen bør kanskje si fra om at Jerome, som først er produsent og deretter artist, hadde fungert bedre i mørkere omgivelser, i trangere lokaler, seinere på natten – og spørre festivalledelsen hvorfor de heller hadde valgt å plassere Maya Vik i Klubben på samme tidspunkt.

Sbtrkts mørke og intelligente elektronika hører hjemme i en svett nattklubb, og engelskmannen kunne nettopp derfor, gitt settingen, hatt godt av å åpne opp låtene sine litt mer for et lite hengivent men nysgjerrig Øyapublikum. Likevel var det ingen som klagde i kveldsolen på Sjøsiden. For Samphas sjelfulle stemme traff, lyden var bra, og Sbtrkts fengende låter skapte så mye dansegulvstemning det var mulig å trykke ut av den åpne gressletten.