It hurts so good
Sjelden har folk vært like ekstatiske over å få en halvnaken siddis i fleisen.
Tittelen til denne anmeldelsen er stjålet fra soulsangerinnen Millie Jacksons album med samme navn. Den er treffende for følelsen undertegnede og bøttevis med andre publikummere delte på Rockefeller denne lørdagskvelden: mørbanket kropp, øredøvende trippelgitarangrep på hørselen og en kollektiv visshet om at dette er hva rock dreier seg om. For Kvelertak spiller ikke metal, selv om enkelte vil hevde det. En kollega sa det best: Kvelertak spiller «good time rock ’n’ roll».
Lørdagens konsert var den siste på en seks ukers turné som har tatt dem på kryss og tvers av Europa. Her skulle det settes punktum, strek, grand finale, salutt også videre før de reiser over dammen for å smelte fjes i Amerika.
En må ta av seg hatten for dette seks mann sterke orkesteret. Deres Tarantino-aktige tilnærming til rock – ta alt som er fett og klædd det sammen til et fullstendig skamløst produkt – fungerer enda bedre på scenen enn på plate.
Vokalist Erlend Hjelvik er høyt og lavt mens han vræler, sinna som en lausunge på farsdag.
Bandet raser gjennom låter fra begge albumene sine og leverer dem med sylskarp presisjon og et lass med spilleglede. Og ikke minst deilig pyroteknikk. Vokalist Erlend Hjelvik er høyt og lavt mens han vræler, sinna som en lausunge på farsdagen, samtidig som det er åpenbart at han koser livet av seg.
Publikum er en urolig sjø av moshing, surfing, diving og banging. Det er vanskelig å sette ord på den galskapen og euforien som føles i hele Rockefeller-lokalet, fra bandet på scenen, til publikum, til det gyngende gulvet. Det er fristende å ty til det noe utvannede begrepet maktdemonstrasjon, men det har antagelig femten andre anmeldere kommet meg i forkjøpet med.
Når konserten nærmer seg slutten befinner det seg omtrent en million folk på scenen. Ok, kanskje nærmere 20, men folksomt er det. Medlemmer fra oppvarmingsbandene dukker opp, og sikkert folk fra road crewet også, gudene veit. Fire stykker står og dæljer på trommesettet, mens gutta fra Purified in Blood løper rundt kun iført boxershorts og stagediver kontinuerlig. Det hyttes med gitarer og hår. Anthemet «Utrydd dei svake» avslutter konserten i et regn av konfetti og svette. Takk! Sånn skal det faen meg gjøres. Stakkars nakken min.