It’s a long way...

...to the top if you wanna rock’n’roll, sa seniorene i AC/DC en gang. Selv om Casual Friday både stilmessig og ansennitetsmessig befinner seg i den motsatte enden av rockeskalaen, er det ingen grunn til å vende det døve øret til.

For av og til er det pinlig å gå på konsert. Ikke fordi bandet er direkte dårlig eller driter seg ut, men fordi selve stemningen kjennes klein og trykkende. Og la det være sagt: Det kan gudhjelpe meg ikke være lett for et ungt, usignert band fra Tønsberg å spille for 15 publikummere som har inntatt horisontalen i sofaene bakerst i rommet. Men det er neimen ikke lett å være publikum når de på scenen får deg til å føle deg som flua på veggen i øvingslokalet deres heller. Første skritt til verdensherredømme er å kunne se et publikum i øynene uten å mumle flaue vitser eller fnise hemningsløst.

Uansett, bandet plasserer seg selv i «energisk indierock»-boksen, og det er fair nok. Rastløst driv, mye fokus på solospill og falsettvokal, alle klassiske kjennetegn er på plass. Og det er slett ikke dårlig – det er bare ikke spesielt bra heller. Casual Friday mangler ikke talent, men mengdetrening og kanskje et seminar i catchy låtskriving. I løpet av en halv time dukker det opp mange gode tilløp som renner ut i sanden. Midtveis dukker det opp ett virkelig godt refreng, som viser at Tønsberg-guttene absolutt har potensiale dersom de skjerper låtskriverpennen og begrenser seg litt. Gi dem et par år på baken, et våkent publikum og en haug liveopptredener, så snakker vi.