Jazz i veikrysset

Chrome Hills fjerde album Country of Lost Borders ur-framføres for offentligheten i kveld. Saksofonist Jørgen Munkeby drar til så det runger, akkompagnert av trommis Torstein Lofthus, gitarist Asbjørn Lerheim og kontrabassist Roger Arntzen. Du har hørt dem før, i Shining, i Elephant9, i Ballrogg. Det er dyktige og godt vante musikere vi snakker om. I Chrome Hill satses det mer på jazz-uttrykket enn for eksempel i Shining, men rocke-musikken er samtidig tyngre til stede enn i Jaga Jazzist.

Bandet henter sin inspirasjon fra blues, jazz og americana og blander det smekkert med et tyngre uttrykk fra klassisk rock. Det er mystisk og det er spennende. Det er en dans mellom jazzens verden dratt i gang av saksofonen og kontrabassen, mot rocke-uttrykket fra gitaren og trommene. Det henger på greip, og det er en fryd for ørene å høre to goder fra musikkverdenen i samspill.

Crossroad er dessverre bare halvfullt, men stemningen er likevel god. Belysningen er dunkel og øl-glassene mange. Scenen er liten, og uheldigvis har publikum valgt å stå langt bak. Bandet spiller godt, men har dårlig kontakt med tilhørerne. Munkeby sørger likevel for å holde trøkket oppe. Han bærer mye av konserten på egne skuldre og tar alles oppmerksomhet når han løfter saksofonen over hodet og spiller så det vibrerer i veggene. Det skulle vært flere solo-opptredener fra de andre gutta, som ender opp som skygger bak Munkeby.

Det er god variasjon i tempoet mellom de få sangene som spilles i løpet av den timeslange konserten. «Found in Translation», «Moon Fog» og «Country of Lost Borders» er høydepunkter. Musikken er upåklagelig, men scenevante som disse gutta må være, savner jeg litt mer trøkk og iver fra deres side. Dette er nok ikke musikken som får deg til å kaste deg ut på dansegulvet og uheldigvis blir det ikke gjort et godt nok forsøk på å inspirere publikum til å la seg rive med.

Selve musikken er en godte-skål for øret. Selv om kveldens forestilling ikke var av det mest intense, så er musikken forferdelig spennende og en fryd å lytte til. Og det er jo faktisk det aller viktigste.