La det bli bråk

Det skjer alltid det samme når du er tidlig ute på Bylarm. Den store folkemengden kommer aldri veltende inn i lokalet før det er fem minutter til konsertstart, og skulle du være blant dem som ikke kommer fra en annen konsert først, så sitter du ganske alene i lokalet et kvarter før. Halv ni presis står heldigvis Jabba the Butt på scenen med et respektabelt antall tilskuere foran seg. Det fortjener de.

I grå overalls feier de over publikum med deilig opphopa aggresjon. De fleste låtene varer ikke mer enn et minutt eller to, og det er fascinerende hvordan man akkurat kommer inn i en rytme før det hele er over. Rolf-Ole og Lars-Erik fra Troms legger all kraft i hvert eneste trommeslag og hver akkord, og det er intensiteten som bærer konseptet. Det er overraskende engasjerende å få seige trommer, tung distortion, og en vokal som sprekker der den skal, slengt i trynet. Rett før du rekker å bli vant til det du hører, er låta ferdig. En sånn setting er effektiv og lite masete, og en deilig avveksling fra mye annet du kan høre rundt på Bylarm.

Det aller beste med Jabba, bortsett fra navnet, er trommene. Musikkteknisk skjer det mest avanserte her, og det er ikke lite. Armene til Lars-Erik henger dramatisk i lufta før de hamrer inn fete motiver som videre bankes inn i øret til du er helt ør i toppen.

Samspillet i bandet er bra. Samspillet med publikum er minimalt. Her er det ingen introduksjoner mellom låtene, og støyen får rulle over oss nesten uavbrutt i tjuefem minutter. Det er helt perfekt.