Mørk solskinnsstøy
Øyafestivalens siste dag tilbød et pusterom for dem som var dritt lei av catwalken mellom Sjøsiden og Enga, og som godt kunne tenke seg noe annet enn rolige syngedamer og «spennende indie». First Aid Kit så ut til å tiltrekke seg rundt 99 prosent av Øya-gjengerne på lørdag ettermiddag, men igjen sto et svært dedikert Årabrot-publikum.
Årabrot i sola kontra Årabrot i mørkt klubblokale er to vidt ulike opplevelser. Bandet spiller ikke nødvendigvis musikken man forbinder med sol, festival og blå himmel. Men takket være det fine været og en plettfri fremføring, ga konserten uhorvelige mengder med energi. Det er noe enkelt og ur-aktig ved rytmene i musikken som gir assosiasjoner til naturen, og det passet overraskende godt i sterk sol. Dette kom spesielt godt frem da både bassisten og trommisen akkompagnerte vokal – begge på trommer.
Selv om mange vil anse musikken som mørk, er det noe lekent og forfriskende over mange av låtene, og på Øya formidlet Årabrot dette fantastisk godt. De definerer seg selv som støyrock, og ikke metall, selv om de vant spellemannsprisen i sistnevnte kategori i 2011. Støyrock var også en betegnende definisjon for låtene de fremførte på Øya. Med et enkelt, men likevel spennende lydbilde, var det sannsynligvis ingen andre trioer på hele festivalen som produserte like mye lyd. Til sammen ga Årabrot en veldig bra og energisk time-out, enten man hadde fått nok av indiepopband, eller bare trengte litt fri fra festivalens hipsterfaktor.