Preludium til stillhet

Bak et gjennomsiktig teppe kan du skimte alteret i Jacobskirken, foran står islandske Sóley omkranset av blått lys. Hennes engleaktige skikkelse kombinert med opplyste søyler og lyskastere skaper en magisk stemning. Sóleys «quirky» briller og tumlete bevegelser demper alvoret. Åpningsreplikken på gebrokkent engelsk «Im almost like Jesus, God!» får kirkegulvet til å riste i latter. Friskt pianospill med tønner av klang fyller hallen, et vakkert og lett bevegelig komp som minner om Yann Tiersens komposisjoner. I bakgrunnen spretter krystalliske vannlyder som gir elektroniske vibber. Vokalen er luftig og svevende, men også subtil og dempet.

Sóley er selvsikker i fremførelsen av tekstene og formidler en poetisk stilsikkerhet uten å havne i pompøsitetsgraven. Hun veksler elegant mellom piano, gitar og looping av vokal. Trommisen er med på å holde låtene oppreist, rytmene skaper kontraster og får en suggererende virkning. Hver låt ender på en brå og original måte, og hun fører små halvironiske samtaler mellom låtene.

Sóley leverer en sterk konsertopplevelse som beveger seg over i et eksperimentelt univers, og hun kan sammenlignes med Rockettothesky og Imogen Heap. Selv om hun evner å hypnotisk målbinde slik at tiden stopper opp, mangler konserten noen beats og breaks. I lengden får frie harmonier, moderate trommer og fengslende vokal klokka til å gå igjen.

Det hele avsluttes med «This is the most beautiful place I ever played», og nettopp: Et bedre sted å se Sóley finnes vel knapt ikke.