Rullende og stein

Sleep har blitt beskrevet som «det ultimate stonerrockband», har hatt bemerkelsesverdig innflytelse på tungmetallen på 90-tallet og suger deg tilbake i tid ved å hente frem essensen fra alt som er retro.

Det starter høyt. Og der vil det i hvert fall ikke stoppe, for det blir bare høyere og høyere. Men det er sånn det skal være når et skikkelig stonerband ildner opp scenen med tung bass og støyete gitarer, for noe som ser ut som et like tungt konsertlokale med rockefolk representert fra flere generasjoner.

Californiastonerne vet å få sitt publikum i transe. Mesteparten av publikum står og vugger hodene sine forhekset. Som om bass og gitar har infiltrert både ryggvirvel og hjernestamme og all bevegelse er ren refleks. En som er i ferd med å løfte ølen i en drikkevinkel på 90 grader, ombestemmer seg, lar glasset gå på høykant og det renner sakte ned på gulvet.

Både eldre og nyere hits får kjørt seg. Store deler av albumet Holy Mountain får sin gjennomgang, men «høydareen» er uten tvil «Dragonaut», og dessuten «Antarcticans Thawed» som skulle vært med på Dopesmoker – et album med én sammenhengende sang på litt over én time. Og nettopp her ligger essensen i hvor viktige Sleep har vært og fremdeles er: De tør å eksperimentere med musikken sin og gi fullstendig faen. Det var nettopp også det de gjorde på Betong. Jammet i vei. Til en vakt måtte komme og avbryte showet. Det sier sitt, men det er også deres varemerke. Hørte de spilte en femtimers konsert i et annet land, så dette er småtteri.