Slipper seg ikke løs

The Making of Gentlemen spiller dynamisk, stemningsfull rock, med halvharry gitar-riff tydelig besvangret av Muse. To pianister som står for enkle, fengende pianolinjer, en vokalist som kjører mektigstemme med innslag av mikrofistel, samt innslag av western. Et prosjekt med stor fallhøyde, hvor en klar inspirasjon både i fremtoning og musikalsk retning virker å være sirkusrockerne i Superfamily. Men denne sammenligningen tåler dessverre ikke TMoG. Vokalist Mats Rybø har ikke stort nok register å spille på, tangentspillet er preget av stammete anslag, og bandet som helhet har en altfor forsiktig fremtoning til å kunne bergta publikum med et såpass krevende forsett. Likevel går det ikke helt galt.

Trommis Odd Kristian Svedal styrer bandet stødig gjennom låtene, og omtrent halvveis i settet introduseres blåserne, som av uforståelige grunner er blitt holdt bak scenen frem til nå. Er det noe TMoGs musikk har godt av, så er det messinginstrumenter – så mange og mye som mulig – og trombone-Mona gjør mer enn nok for å omskape et halvtraurig låtmateriale til god underholdning. Dessverre forsvinner blåserne fort av scenen igjen, og bandet makter da ikke å få publikum med på mer enn spredt vugging med hodet. Et hederlig unntak er vokalist Rybø, som gir alt han har, men når han på sistesangen ligger på gulvet og vrir seg rundt i en gitarsolo, samtidig som de tre koristene som har inntatt scenen står med hendene i lommen og ser ut til å kjede seg, så føles konsertopplevelsen pinlig ufullendt.