Supersøstre, barterock og strandsløving

Artisten jeg hadde hørt var bra

«Han med barten», eller *Mikhael Paskalev*, som han egentlig heter, fikk den tvilsomme æren av å åpne årets festival. Debutalbumet What’s Life Without Losers høstet jevnt over positive anmeldelser og det er liten tvil om at Paskalevs slentrende folkrock også gjør seg bra på festival. Låtene sitter umiddelbart og Paskalevs særegne vokal passer godt til resten av uttrykket, selv om den tidvis framstår i overkant tilgjort. Og når resten av bandet framstår som en eneste stor kompisgjeng, med blant annet artistene Billie Van og Jonas Alaska med på laget, kunne starten på festivalen neppe vært mer idyllisk.

Artisten jeg aldri hadde hørt om

Få ting er bedre enn når man på lykke og fromme snubler over en konsert som ender opp med å bli en av de beste opplevelsene under hele festivalen. «De tre søstrene fra California har allerede rukket å bli lista på P3 to ganger før sitt debutalbum», kunne beskrivelsen i den notorisk ustabile Øya-appen blant annet lokke med. *Haim*-søstrenes særegne miks av folk, rock og R&B; overbeviste stort. Med uanstrengt California coolness («Everyone here is so fucking pretty») og musikalsk overskudd eide de Enga. Og det er slettes ingen liten bragd foran et ettermiddagsslapt publikum.

Artisten jeg digger

Når Kraftwerk får lov til å dele ut 3D-briller, burde i grunn *Beach House* få lov til å dele ut Petterøes 3000 før konsertstart. Det ville gitt mening, for konsertutgaven av Beach House er sløvt på den innadvendte og selvtilfredse måten. Bandet er kompromissløst tro mot sitt eget uttrykk – også på konsert. Og deri ligger nedturen. Selv for en som er fan, blir det nonchalant og uinspirert. Ingenting tyder heller på at bandet ønsker å tilføre musikken noe ytterligere rent musikalsk, hverken energisk eller arrangementsmessig. I stedet satser de på at en lyssetting med blinkende stjerner skal gjøre jobben for dem. For å si det optimistisk: Beach House har et urealisert potensial som liveband.