Tamme rever

Det hersker en salig stemning i folkehavet foran Enga. De melankolske vokalharmoniene smyger seg mykt inn i øret, og tanken om Fleet Foxes som et moderne Crosby, Stills & Nash er aldri langt unna.

Den solfylte folkrocken er like passende på Øya i 2011 som den helt sikkert var på Woodstock i 1969, og når «Battery Kinzie» fra andrealbumet Helplessness Blues strømmer ut fra scenen, er det vanskelig å ikke la seg rive med. Også vakre «White Winter Hymnal» fra debuten Fleet Foxes slipper til mot slutten, og sender allsangen og gåsehuden gjennom publikum. Fleet Foxes lager musikk som passer perfekt på festival – musikk som ivaretar tradisjonene som slike festivaler er tuftet på. Hele settet er en god blanding av låter fra begge langspillerne, og foruten litt vokaltrøbbel på starten, er lyden også bedre enn på andre av årets Øya-konserter. Trampeklapp og jubel følger bandet gjennom hele konserten. Fleet Foxes har lokket fram finværet, og for det er publikum uhyre takknemlige.

Opplevelsen blir likevel litt tam. De skjeggete folkrockerne står og rugger taktfast på scenen med alskens strengeinstrumenter, og takker beskjedent mellom låtene. Seattle-bandet er ute av stand til å formidle noen annen følelse enn ydmyk glede. Det hele er ganske sjarmerende, men uten det helt store høydepunktet. Musikalsk er det mange vakre øyeblikk, men et bittelite element av show kunne godt sneket seg inn i fremførelsen uten at det hadde bydd noen imot. Robin Pecknold er ingen Jarvis Cocker. Dermed blir ikke Fleet Foxes live stort forskjellig fra Fleet Foxes på plate. Noe som til gjengjeld er særdeles lett å like.